tirsdag 13. august 2019

Puls

Nå regner det igjen. Setter på Nick Drake. Prøver å gjøre det samme nå som resten av livet: omfavne det. I dag er det grått. Jeg omfavner det.

I sommer var det lyst og varmt. Jeg løp til havet og fortsatte uti. Løp hjem og tørket på veien. Jeg satt ute på balkongen lenge etter solen forsvant. Jeg badet i en kulp på høyfjellet. Fikk shortsskille og bikiniskille og fregner på nesen. Samlet kilometer og høydemeter og lagret alle i hjertet. Løp bare når jeg ville, men det var ofte. Løp intervaller på grusveien og kjente de høyeste markblomstene kile mot leggene når jeg løp forbi.

Plutselig møtte jeg han som løper hele tiden, men har tid til meg likevel. Han som ser på meg så fint at jeg ikke forstår. Føles ut som hjertet er en slik varm glassball som glassblåserne blåser. Nå har han blåst det større - tynnere, skjørere. Det er glødende. Vi holder pusten for å se om det er så tynt at det knuser når det kjølnes ned. Det er det bare fremtiden som vet.

Han spør om han løper for raskt, og hjertet mitt banker titusen slag i minuttet, men det er akkurat passe. Jeg sier det går fint.

I dag er det grått og jeg kjenner en motvilje i hele kroppen. Sommeren har blåst vekk, og jeg husker nesten ikke turene jeg har løpt, og jeg lurer på om noe som helst er ekte. Så jeg hører på Nick Drake og venter litt. Kjenner litt etter og venter på det som kommer.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar