søndag 25. november 2018

Tre vise menn eller bare tre gode

1.
Jeg ligger bak han opp bakkene og når avstanden blir stor nok så snur han seg og snur tilbake. Det gjør meg litt ekstra sliten, at han gjør det. Sier at det gjør ingenting om han løper fra, men han sier bare at han aldri skal løpe fra meg.

2.
Han ser på meg med kjempestore øyne, stopper opp litt, før han gliser med de to tennene sine. De har såvidt begynt å stikke opp. Han kryper over gulvet og plukker opp en bok og vifter den mot meg. Skal vi lese? spør jeg. Løfter han opp på fanget mitt, og vi ser i boka. Han peker og blar, og vi får ikke med oss historien, men vi ler og blar frem og tilbake og han peker og slår og snur seg av og til mot meg for å sjekke om jeg følger med. Den varme følelsen av den bittelille kroppen hans som stoler sånn på meg. Jeg vil gi han alt.

3.
Pappa som gir meg troen på at jeg får til alt. Som har lært meg at det er aller best å fikse ting før det trengs å fikses. At det er best å gjøre ting nå. Det gjelder også i konfektesken. Man skal alltid begynne med favorittene sine. Når den er spist finnes det jo en ny favoritt. Pappa som ønsker seg sokker til jul, og som blir glad når han får det. Det er det eneste han trenger, sokker, og å få hjelpe meg med å fikse alt som skjærer seg.

onsdag 7. november 2018

Kjære T

Du skriver så mye rart. Lurer litt på om du mener alt. Tenk at vi kan trikse med hodene våre slik at noen minner fremstår som ekstra sterke. Du har fylt hodet ditt med mye dritt etterhvert.

Husk at du er mer enn de tankene du har om deg selv. Det er ikke så viktig å alltid være den som definerer hvem du er. Alle er en del av noe større, og ... husker du Paris? At utsikten fra Eifeltårnet føltes rar, fordi du så hele Paris, bortsett fra nettopp Eifeltårnet. Er ikke det litt sånn å se på seg selv innenfra også? At man kanskje ikke er den som har best perspektiv til å studere seg selv.

Du kaster ikke bort livet ditt. Det står ikke i ro. Usikkerheten skal slå over deg som tidevann om igjen og om igjen. Men vi fortsetter å rotere, helt til vi kommer frem. Selv om jeg ikke er så flink til å si det, så tror jeg på deg. Jeg tror på følelsene dine, men jeg tror enda mer på styrken din. At du er mye sterkere enn du liker å huske. Husk at du løper selv om det gjør vondt i hodet. Husk at du har studert og jobbet i ganske tunge, mannsdominerte fagområder. At du har tatt ordet i møter, sagt meningen din og spist kake i kjole etterpå. Husk at du har venner som drikker bobler med deg for å feire seirene dine.

Husk at uansett hvor sliten du blir så er det noen som vil at du skal bli uthvilt igjen. Finn vinden. Kjenn på været. Hør tidevannet slå mot land, og hold deg unna.

Hilsen T

søndag 4. november 2018

Velkomstbrev

Hei Ø,

Takk for at du er tålmodig når jeg avlyser. Jeg vet ikke helt om jeg er klar for å bli glad i deg ennå, skjønner du. Jeg har en del ting jeg må rydde opp i, og det gjør litt vondt, og litt godt og jeg er glad for at du enn så lenge holder deg i ro og sier at det går fint. Jeg ønsker ikke å såre deg, og håper jeg ikke gjør det eller at jeg kommer til å gjøre det.

Du virker som en bra fyr. Det er ikke altfor mange av dem, og jeg håper oppriktig at jeg klarer å bli bedre kjent med deg og at du kanskje får bli litt kjent med meg også. Jeg smiler når jeg er med deg, men det gjør litt vondt også. Jeg er så redd for at du ikke skal like meg når jeg ikke smiler. Det kan hende du aldri kommer til å bli bedre kjent med meg. Jeg sier til andre at det er helt greit, men jeg tror du er bedre enn det. (Jeg tror du er bedre enn meg, også, og det er litt av det jeg må jobbe litt med).

Håper du holder ut. Håper vi liker hverandre når vi kommer tettere. Håper vi kommer tettere. Håper litt at jeg holder ut, også.

Hilsen T

Avskjedsbrev

Jeg kan ikke sende dette til deg, for det blir for dumt. Men i dag rant det over for meg, og det er lenge siden sist, og jeg kjente på alle følelsene. Alle følelsene som har vært stengt inne i meg, og uansett hvor mye jeg har kjent etter har jeg kjent: ingenting.

Kjære S

Jeg trenger også en avslutning. Jeg trenger også å få lukket alle dører, alle vinduer, og tette alle sprekkene. Jeg trenger også å få være sint på deg, å fortelle deg at jeg faktisk synes at du har oppført deg skikkelig dårlig mot meg - og at jeg fortjener bedre. Jeg er så vanvittig bitter for tiden jeg har brukt på deg. Spesielt tiden etter du gjorde det slutt, den tiden da hjertet mitt var i kaos, fordi det visste at du ikke ville ha meg, men du samtidig oppførte deg som at jeg var det eneste du ville ha. Jeg er så sint på deg for at du ikke respekterte ønsket mitt om å få slippe å se deg igjen om du ikke ville være med meg fullt og helt og ekte.

Hver dag tenker jeg på deg. Ikke med glede, ikke med lengsel, ikke med sinne, ikke med nostalgi eller følelser. Navnet ditt er bare risset inn i hjernen min fra den tiden jeg var så redd for å miste deg. Jeg sa navnet ditt i hodet mitt om og om igjen, mens jeg prøvde å finne ut hvordan jeg på best mulig måte kunne holde på oss. Så jeg gjorde alt jeg kunne. Jeg sa opp leiligheten min, jobben min og flyttet tilbake. Du svarte med å bli iskald. Så jeg prøvde enda hardere. Og så sa du at du ikke klarte mer.

Jeg har blitt dumpet før, og jeg takler det. Jeg er en sånn som klarer meg. Jeg ligger kanskje gråtende på badegulvet, men jeg klarer meg. Jeg tenker kanskje på hundre måter å dø på, men jeg klarer meg. Det sitter så hardt i meg fordi jeg trodde jeg skulle klare oss for oss, når du ikke klarte. Innimellom kjenner jeg fortsatt skyldfølelse for at du ikke følte mer. Jeg kjenner fortsatt på at jeg ikke var bra nok. Jeg vet jeg er bra nok, men jeg klarer ikke alltid å tro på det. Det er jeg bitter for.

Jeg er så skuffa over deg, over hvor svak du viste deg å være. Når du forsatte å stryke meg over håret når du hadde henne, uten at du fortalte det til meg. Hun som var som meg. Bare bedre. Bare raskere, mer utholdende, med høyere utdannelse, med morsommere blogg, med gøye captions på instagram. Hun som har fått deg til å løpe maraton, når du aldri ville løpe med meg. Jeg synes hun fortjener bedre, og jeg synes du skulle få kjent mer på hvor vondt det gjør å miste noen som man trodde på.

Det gjør fortsatt vondt. Ikke i hjertet, ikke i kroppen, men i hodet. Jeg lurer på så mye. Jeg lurer mest på om jeg kommer til å klare å slippe noen helt inn igjen. Hittil avviser jeg alle som ikke avviser meg. Jeg lurer på om jeg klarer å tro at jeg er nok. Jeg lurer på om jeg finner ut av ting. Jeg lurer på om jeg noen gang kommer til å se deg igjen, om jeg kan få lov til å være sint på deg sånn du ser det. Jeg lurer på om jeg kommer til å bry meg. Jeg lurer på om jeg kommer til å tro på komplimenter jeg får. Jeg lurer på om jeg kommer til å tro på den som blir glad i meg. Jeg lurer på om jeg skal være alene.

Kjære S, det eneste jeg trengte da du slo opp med meg var en avslutning. Jeg lurer på om jeg noen gang kommer til å slutte å være bitter for at du aldri gav den til meg.

Hilsen T

Ps. Dust.

søndag 7. oktober 2018

Hukommelse

Jeg husker Bergen slik:
Kirkespiret på Johanneskirken på toppen av Høyden som stikker hull i himmelen. Det regner hele tiden. Sprøytespissene på bakken, menneskene på bakken. Menneskene med krokete rygger og skeive knær med herionstemme, skummel hund på bussen og en sykkel uten eier. Heisen i fysikkbygget som sa første etasje med rar dialekt. Utsikten fra Apollon over til Legal og paraplyen min som aldri ble glemt, bare ødelagt. Et nett med UiB-logo og tunge bøker. Helikopterlandingsplassen ved Store lungegårdsvann og alléen ved Haraldsplass og at jeg hele tiden jogget forbi og tenkte på de som døde den dagen. Eller som bare nesten. Husker plutselig også mannen som lå på fortauet utenfor huset mitt, han som blødde fra hodet og løp da ambulansen kom.

Jeg husker Oslo slik:
Trikkeskinnene som skjærer gjennom asfalten. Hvor kald jeg er på fingrene når jeg venter på grønt lys. Alle utestedene som er fylt med menneskene jeg ikke kjenner. Nye hver eneste dag. At jeg aldri så et eneste menneske to ganger. At det ikke er sant. Jeg møtte de samme menneskene hele tiden, jeg kjente de igjen, men de var ikke de samme. Hele tiden nytt, alltid det samme. Glatte fortau. Flytoget som forlater perrongen. Hvor kald jeg er på fingrene, og i resten av kroppen.

Jeg husker kjærligheten slik:
Ser bare ryggen din forsvinne ut av rommet. Det er varmt under dyna, og jeg sovner igjen.