søndag 25. juni 2017

Permanent

Det skjer så mye nå. Jeg har ikke skrevet om noe.
Han knuste hjertet mitt igjen. Permanent.
Midt i alt det vonde gjør det godt også.
Leiligheten selges og jeg flytter igjen. Permanent.
Tror jeg.

Jeg er på vei til å kaste den gamle jobben og flytte inn i en ny. En som ligger hjertet mye nærmere.
Jeg løper ikke så mye. Jeg løper litt når jeg blir skikkelig sint.
Eller skikkelig redd. For den her fremtiden.
Den har ikke vært så snill de to siste årene.

Nå håper jeg at alt snur. At jeg finner noen som vil være glad i meg sammen med meg,
og at jeg finner ut (igjen og igjen) at jeg kan være glad i meg alene.

Denne uka har jeg drukket en flaske champagne.
Håper det er den følelsen som gir ringer i vannet.

Alt snur nå.

mandag 22. mai 2017

Heiagjeng

Så jeg prøver å skrive litt fra telefonen. Liggende på magen i den grå sofaen, med haken ikke bare hvilende, men trykt ned i puta. Bh-en ligger over armlenet og det er innsyn fra naboen. I dag skal jeg legge meg tidlig. Kjenner at mandag er ekstra slitsomt når man venter. Har litt lyst til at tiden skal stå stille og litt lyst til at den skal gå litt raskere.

Kl 07:07 spurte en narkoman meg om hva klokka var.
Sju-null-sju sa jeg. Syv minutter over syv, spurte han, og jeg sa ja. Han snakket penere enn meg.

I går gikk jeg en tur og gikk forbi en som lette etter pusten på toppen av en bakke. Jeg fikk lyst til å snakke med han, spørre om hva han trente for/mot. Hørte på pusten hans når jeg gikk forbi. Jeg bruker litt tid på å tenke på alle de jeg ikke er venner med. Alle som er normale, oppegående mennesker, med og uten vennegjenger, og jeg som går forbi.

Senere løp ei forbi meg. Hun hadde gigantisk rumpe, men jeg ble mest imponert over hvor raskt hun løp og hvor lenge hun løp raskt.

Så var det han som spurtet så sinnsykt raskt opp den lange bakken jeg såvidt når toppen av. Jeg ble nesten stående og glo. Jeg gikk bare videre.

Jeg heier sånn i hele kroppen på alle de som er ute og løper. Og når jeg er den som er ute og løper får jeg ofte lyst til å rope fine ting til de som er ute og går. Innimellom får jeg lyst til å ligge i gresset og gråte, føler meg tykk i tightsen og treig i skoene. Men når jeg ser noen som minner om meg, på mitt beste og på mitt verste, så heier jeg bare. Skikkelig intenst inne i hodet mitt.

Og det skriver jeg nå, her fra sofaen min, sånn at du vet det til neste gang du er ute og løper.

mandag 8. mai 2017

Han

Jeg har sovnet alene i to år nå. Noen ganger våkner jeg i stjerneformasjon med hodet ned i puten. Oftere våkner jeg på min side, med øynene mot veggen. I helgene: et lite stikk i magen før jeg står opp.

Jeg vet ikke lenger hva jeg egentlig vil. Det er det lenge siden jeg har visst. Egentlig er valget enkelt. Egentlig vil jeg våkne med han. Selv om det betyr at det blir varmere under dyna. At jeg kanskje våkner med hodet enda nærmere veggen.

Det er ikke det jeg er redd for.

Jeg er redd for å enda en gang våkne opp alene. Med et stort stikk i magen og flere dager som blir tatt bort fra meg. Jeg er redd for å være hun som prøver en gang til, når det ikke er noe å prøve på.

Jeg er hun som løper halvmaraton etter halvmaraton etter halvmaraton uten å egentlig komme fremover.

Jeg ligger fortsatt i grøfta.

Av og til skulle jeg ønske at jeg trodde på ultimatum eller hva som helst, bare ikke kjærligheten.

fredag 5. mai 2017

Stating the obvious

Dette skal ikke handle om løping, men det begynner der.

Meg, joggeskoene, shortsen og singleten. I den motbakken med inntørket gjørme, kvister og steiner. Kjører på med den første harde økta etter halvmaraton. Det er så fint vær at det å mose melkesyre ut av lårene føles helt ok. Alt hadde vært helt ok i dag.

Jeg ser meg selv utenfra når jeg jogger rolig hjem igjen. Kjenner et kommende gnagsår mellom lårene, og et på høyre overarm, som har gisset mot singleten hele økta. Ser svetteflekken som har dannet seg mellom sports-bhen og magen. Ser magen, magen, magen. Alltid den.

Og jeg tenker at de som ser meg ikke vet hva de ser.
Og jeg tenker at det er bra at de ser meg akkurat nå.

At jeg er hun som lar lårene bule ut fra den korte shortsen. Viser frem grevinnehengene i singleten. To brystvorter som peker hver sin vei. Et rødsprengt ansikt. At jeg ikke dropper joggeturen i dag fordi det er så mange andre ute. At jeg ikke tar på en jakke for å skjule det jeg ikke vil vise - selv om det har bikket tjue grader og jeg svetter lett.

Jeg tenker at det er bra jeg er den personen. Den som står der naken i dusjen i svømmehallen og viser frem legger med eller uten hår, pupper som verken strutter eller henger. At jeg er hun som både har briller og linser, og som har maskara jeg ikke alltid bruker. Noen ganger kommer usminket og andre ganger har på både foundation og leppestift.

Jeg tenker at det er awesome at jeg ikke legger ved et bilde av meg selv i sports-bh for å gjøre et poeng av dette innlegget, eller poserer ved siden av meg selv på instagram for å fronte fremgang, motivasjon og håp. Jeg tenker at det viktigste er at jeg er der. I hverdagen, og gjør sånne ting som jenter som meg gjør. Tar bussen og løper og bader og quizzer og danser og drikker og slapper av og lever. Og så tar jeg med meg kroppen min på alt det - på samme måte som at du tar med din.

fredag 28. april 2017

21,1 km senere

Nå har det nesten gått en uke siden jeg løp halvmaraton i Wien. 02:30:39 ble det. Sånn ganske nøyaktig.

Jeg sa før start at målet var 2:20. Men samtidig brukte jeg mer en 2:45 på forrige halvmaraton. Så 2:30 er nærmere målet enn jeg har vært på en stund. Dessuten betyr vel det at jeg får fortsette å løpe og melde meg på løp og prøve å gjøre lure valg? Jeg tror det. Det er en vei frem til målet.

Så hvordan var det?

Før start
Fulle u-bahner ut til startområdet, men vi klarte å presse oss inn likevel. Med den gjennomsiktige starterbagen fylt med potetgull til målområdet. Følte meg litt nervøs, og veldig klar. Vi fant lastebilen vi skulle levere bagen til relativt raskt, og brukte mer tid på å finne ut hvordan i alle dager vi skulle komme oss inn til startpuljen vår. Den var nemlig lett å finne, med store banner, men relativt avsperret med gjerder rundt. Til slutt hoppet vi bare over gjerdene, og jeg aner ikke hvordan alle andre kom seg inn på området.

1-5 km
Ved start spilte de Wienervals og det var det blandede følelser for i løpegjengen min. Jeg tror jeg likte det. Det ble i hvert fall mer enn nok tysk techno når vi bevegde oss lenger inn i løypen. De første fem kilometerene gikk over en bro og inn i en park med en fin allé. Jeg fikk tiden til å gå ved å se på alle de rare menneskene rundt meg. Et tog kjørte forbi etter 2-3 km og jeg husker at jeg tenkte "jeg liker tog" på det tidspunktet. Ble også litt stresset av å se en av løpsvennene mine foran meg før drikkestasjon nr 1.

6-10 km
Etter første drikkestasjon buktet løypa seg langs elven, før vi krysset den. Her kjente jeg at jeg hadde blitt sulten. (Jeg klarte nemlig ikke å spise fullt så mye som jeg nok burde til frokost - og å gi fra meg bananen min sammen med bagen). Etter vi krysset elven ble det mer folksomt, mer by, og mer action. Det passet meg bra. Husker at jeg så en kråke som fløy over meg på et tidspunkt og at jeg sa til meg selv at det var en ørn og at dette var et fint naturøyeblikk.

11-15 km
En av grunnene til at jeg ikke har skrevet noe før nå, er fordi jeg rett og slett ikke husker så mye av løpet. Det var gøy, og det var lett, og det var tungt og det var relativt monotont. På en bra måte. Jeg koste meg hele veien, og når jeg ikke gjorde det, så gjorde jeg det likevel. Apropos 11-15 km. Her ble hjernen til mos og jeg lurte på hvor langt det kunne være frem til Schloss Schönbrunn. Langt, ble fasiten. Jeg tenkte på om jeg skulle melde meg på neste års halvmaraton allerede, siden jeg trivdes så godt. Samtidig sank tempoet. Samtidig ble jeg forbiløpt av noen som spiste burger fra McDonalds. Samtidig satte jeg en fot foran den andre og fortsatte. Et tog kjørte forbi på et tidspunkt og jeg tenkte til meg selv "du sier at du liker tog" og så tvang jeg meg selv til å tenke "tog" med smilefjes bak.

16-20 km
Jeg løp veldig sakte her. Så jeg bestemte meg for at jeg like gjerne kunne sette opp tempoet, for den farta jeg holdt her kunne jeg alltid falle tilbake til. Jeg gjorde det et stykke, og falt tilbake i tempo, før jeg prøvde igjen. Hjernen var most og klarte ikke å forestille seg eller motivere seg for hvor langt fire kilometer, tre kilometer, osv var. Mens jeg prøvde å regne ut hvor lang tid ting tok var jeg 500 meter nærmere mål. Uten at jeg helt klarte å skjønne hva det ville si. Alle disse kilometerne ble løpt i en lang gate, mens jeg kjempet med meg selv og prøvde å forstå hvor jeg var. Av og til rykket jeg litt, av og til falt jeg litt tilbake. Det var ikke så mye mer å gå på, men jeg fortsatte.

21 km
Husker bare han som hadde krefter igjen til en sluttspurt, som nådde meg igjen når det var ca 20 meter igjen til mål. Jeg så ham i sidesynet og tenkte "ikke faen" og satte inn et gir jeg ikke visste eksisterte. Løp fra han og de tjue neste foran meg. En rar spurt jeg ikke aner hvor kom ifra. Nå når jeg har sett bildene fra målområdet skjønner jeg ikke helt hvordan det kan ha føltes ut som en spurt i det hele tatt, der jeg kommer i rolig tempo mot mållinja. Men det er bare en ting som er helt sikkert under et halvmaraton: hjernen forsvinner ca halvveis.

Jeg har lyst til å gjøre det igjen.
02:30:39.
Tror det er min 4. beste plassering og 3. dårligste. Helt midt på treet og jeg er helt fornøyd med det.
Viktigere enn tiden var det at jeg holdt roen, holdt håpet, og holdt bena i gang gjennom hele løpet.


tirsdag 18. april 2017

Hjelp, jeg skal løpe halvmaraton!

Nedtellingen sier at det er under fem dager til startskuddet går til min sjette halvmaraton. Det betyr:


  • Jeg er konstant skjelven i beina.
  • Og har litt forhøyet puls.
  • Kjenner meg litt småsyk.
  • Er supergira og superslapp samtidig.
  • Har ikke løpt på altfor lenge.
  • Har ikke bestemt 100% hva jeg skal løpe med.
  • Kan finne på å kjøpe nye joggesko og bestemme meg for løpe med dem. (Neida, men jeg føler meg utilregnelig).
  • Jeg kjøpte 1 kg pasta på butikken i dag.
  • Jeg tror på personlig rekord og jeg tror på personlig kræsjlanding.
  • Jeg visualiserer jubel og jeg visualiserer å bli forbiløpt og jeg visualiserer å løpe forbi ca 2000 personer på de siste 10 km. 
  • Jeg snakker om løping selv om de andre snakker om andre ting. "Hvordan var påsken din, T?" "Begynte treigt, men det er alltid kjekt med positiv splitt".
  • Jeg googler "kostholdsplan 1 uke før halvmaraton", "trening 1 uke før halvmaraton", "tips halvmaraton", "hjelp halvmaraton", "half marathon", osv osv osv.
  • Jeg drikker mye vann. 
  • Jeg slapper av og stresser. Samtidig.
  • Jeg sover litt dårligere om nettene.
  • Ler nervøs latter.
  • Gleder meg skikkelig.
Heldigvis vet jeg at sånn er det alltid. All trening som ble gjort i mars er glemt, og all trening som ikke er gjort i dag er det eneste jeg ser. Skulle kanskje løpt 30-40 km i løpet av kvelden for å kompensere? Vet heldigvis at tankene bare er tull, at alt har begynt å krølle seg litt allerede. Prøver å huske alt som er gøy. Mennesker som heier når jeg løper forbi. Folk jeg tar igjen når de har blitt slitne. Stålkontrollen og rutinen. At jeg vet at jeg får det til, uansett hvor tregt det måtte gå. 

Har skikkelig lyst til å bli stolt. Har veldig lyst til å bikke 2:20. Tror ikke jeg har trent godt nok til å klare det på ordentlig, men har lyst til å kutte 15 minutter fra halvmaratonet i august/september, og tror at det er godt innenfor rekkevidde.

Knekk en fot.
Nå skal jeg ta på meg joggeskoene og kjenne på gørra. Så skal jeg hvile.

fredag 31. mars 2017

Om mars

03.
Jeg blir med på fredagspils, men drikker ingenting. Sier at jeg må løpe når jeg kommer hjem. Forteller om halvmaratonet. At jeg ikke får løpt så mye som jeg ønsker. Han ene sier at løpet er kjørt, at det er for kort tid igjen til løpet at det er noe vits. Jeg går hjem og har lyst på taco, men løper en liten runde først.
Ca 5 km.

04.
18 km i rolig tempo og jeg tenker på han dagen før, at det aldri blir for seint.

05.
Ca 20 minutter styrke.

06.
Ca 40 minutter intervaller, Først én lang, så 2x400m + 2x200m var planen, men 400m ble for langt. 4x200m. En sånn dag der hjernen har på alle bremser som finnes, og beina allerede er slitne. En skikkelig kamp, altså, og jeg kom meg gjennom sånn Ok-.
7 min styrke etterpå.

08.
Ca 50 minutter med løping i snø. Jeg hørte på podcasten Bra damer, og orket ikke å gå i tog selv.

09.
Ca 40 minutter styrke.

11.
Ca 13 km rolig, Det var meldt regn, men var opplett når jeg stod opp, så jeg kom meg ut og løp til regnet tok meg igjen. Da var jeg halvveis oppe i fjellsiden.

12.
Ca 40 minutter løping, før jeg plutselig tråkket litt skeivt ned fra en fortauskant. Ble litt bekymret for overtråkk og skader, så jeg safet med å ta bybanen hjem.

14.
Ca 20 minutter intervaller på mølle. 2 minutter yoga etterpå. Det var en sånn dag der ingenting virket, og jeg skulle gjøre yoga for å få hodet litt tilbake på plass. Ble avbrutt av at mamma ringte med en dårlig nyhet, og da var plutselig alt annet bagateller.

16.
Ca 7 km i løvstien i mørket.

18.
Reiste hjem og jogget en strabasiøs langtur på nesten to timer, men bare ca 13 km. Det snødde og var glatt og sørpete på bakken. Jeg hørte på lørdagsrådet og fokuserte bare på å ikke gi opp. Klarte det.

19.
En liten fjelltur på ca 1 time.

21.
En intervalløkt som gikk som den skulle. Ca 45 minutter.

23.
Skulle løpe 8 km, men endte med 2 km pga regnet som slo mot meg når jeg kom meg ut. Det var helt greit. 35 minutter med yoga når jeg kom inn igjen.

25.
Halvmaraton, 21.1 km. Løpte halvmaratonløypa til BCM i passe behagelig tempo, og brukte 2 timer og 45 minutter på det. Aner ikke om det gjør meg roligere eller mer stressa mot det løpet jeg skal løpe. Fornøyd med at beina holdt og at jeg kom meg opp alle bakker og overalt uten å miste verken humøret eller viljen.

26.
Restitusjonsgåtur i fjellveien, ca 2 timer, og ca 30 minutter yoga når jeg kom hjem.

30.
Ca 7 km i snøvær og motvind.

31.
Ca 2,5 km i skogen, med alt det medfører av gjørme og omveier og klissvåte sko og glatte berg og forsiktighet.

Totalt ca 110 km løping.

Totalt mars 2016: 39,7 km
Mars 2015: 11,9 km 
Mars 2014: 38,1 km 
Mars 2013: 33,4 km