mandag 4. desember 2017

Jul

Ved utgangsdøren står juletreet. Det har røde julekuler og lys som blinker i utakt. Jeg fester øynene på det, lagrer det. Tenker at jeg skal gå forbi det hver eneste dag frem mot jul, og når det en dag i januar er borte, da skal det føles tomt. 

Ute har det lagt seg et tynt lag med hvitt, og det er kjøligere enn jeg trodde. Glad jeg har dunjakke, votter og skjerf. Fra nabobygget hører jeg korsang, fra et kor som øver til julekonserten sin. De synger i økende styrke, og jeg kjenner den følelsen komme krypende. Blir litt varm på innsiden, litt kald på tærne og skulle gjerne hatt en pappkopp med gløgg i den ene hånden, og en annens hånd i den andre.

Retter på veska som sklir litt ned fra skuldra, tråkker litt oppi sørpa som ligger i veien. Fjerde desember er ikke en dato for stjerneskudd og spontan snø fra himmelen. Det er ikke stille i gatene, lukter ikke grønnsåpe fra stuene. Men det nærmer seg, og jeg er klar. Blir klar, om ikke annet.

lørdag 2. desember 2017

Inspirasjon

1.
Kollegaen som snakker om kvinnekamp som arkitektstudent på syttitallet. Hun med smilet, det rette håret, kjappe replikkene og øynene som på en måte blunker til meg i hvert komma.

2.
Venninnen som lærer barneskoleelever å danse synkront og å lære å være nysgjerrige, åpne, strenge, rause, hyggelige og selvsikre.

3.
Bloggeren som deler av seg selv. Historiene, glimtene, ordene. Oppturene og nedturene. Om det som gnager litt og om myke sengesett og raske løpeturer.

4.
Han, når han blir engasjert.

5.
Mormor, som går en runde rundt huset. Som har en potet til middag og hundre minner og en lefse til dessert. Hun som kan fortelle i detalj om ullkåpen hun gikk i på førtitallet, hvordan stoffet var mellom fingrene og hvor mye hver knapp kostet. Like interessert i å vite hva jeg lærer, hva jeg kan og alltid et spørsmål om noe hun har lurt på som hun vil spørre meg om. Jeg har aldri svarer, går alltid hjem med nye spørsmål.

søndag 19. november 2017

Utvalgt

Noen få dager i livet er sånn. Oppfører seg som de er utvalgte, føles helt spesielle. Jeg legger meg med en kriblende følelse, for i dag har vært en sånn dag. I dag er en sånn dag.

Det er meg. Bra nok, og mer enn det. Fin nok, og mer enn det. Det begynner med meg og joggeskoene, gjør ikke det alltid det? Det er kaldt og regn og så snur det. Jeg fortsetter. Alt annet snur. Verden snur seg etter meg og jeg er på topp.

To timer senere: jeg ser meg selv i kaffekoppen. Jeg er finere i virkeligheten. Han sier noe og jeg liker det han sier og jeg liker måten han sier det på, og jeg trodde aldri jeg skulle finne en han som jeg liker både slik og slik. Samtidig. På en gang. I dag.

Enda to timer senere: hund på fanget og de største øynene som ser litt på meg før de lukkes igjen. Bare det.

Enda to timer senere: alle de jeg trodde hadde glemt meg som sier ja, de vil komme og ja, de vil overnatte. De vil ligge tett i tett på gulvet og nekte å slukke lyset før det ikke er mer å snakke om, men så sovne likevel og våkne med vinglassene på bordet, eller kanskje på gulvet ved siden av det astronomiske atlaset.

Det er en sånn dag i dag, det føles som alle har snudd seg etter meg og smilt, sagt at de heier på meg, vil meg alt god, og at de vet at jeg fikser dette.

mandag 13. november 2017

Brev

Jeg fant det brevet du skrev. Det lå i en av kassene. Mitt navn med din skrift, utenpå en konvolutt. Jeg leste det igjen. Jeg gråt. Det var et annet brev denne gangen enn da.

Ikke lenger et brev om at du savnet meg og satte alle vinduer på gløtt for å se om jeg ville smyge meg nærmere igjen. Denne gangen leste jeg bare det fine. Om hvor viktig jeg har vært og hvor sterk jeg hele tiden har vært. At jeg egentlig alltid var litt for bra og at du hele tiden tøyde meg for å se når jeg ville sprekke.

Denne gangen var det ikke et brev om å ville ha meg tilbake. Heller et brev om at du skadet vingene mine, slapp meg fri og visste at jeg ville klare meg.

 Fuck deg.
 Men jeg klarer meg.

fredag 10. november 2017

Stormene

Det er noe med vinden. Den griper tak i meg, posene mine, håret mitt, skjerfet mitt og jeg letter. Det lukter rent uansett hvor jeg snur meg og alle kafeene har koselige sofaer, stearinlys og svart kaffe. Utenfor er det hettevær, men for mye vind for paraply. Innimellom åpner himmelen opp og det hagler. Jeg har tømt flyttekassene og satt de ned i boden, blitt kjent med nye lyder jeg våkner av om natten. Jeg har glemt hele høsten, glemt å lese ut boken jeg begynte på og ikke drukket noe te. Har kjent på høstlukta i fjellet og tatt bilder av de spisse toppene og de røde bladene, men har glemt å kjenne etter. Har bare kjent: nytt. Nå slår jeg på alle lysene og hører vinden ta tak i verden utenfor. Inne i meg er det stille. Det blåser så fint her, tenker jeg. Nordavind fra alle kanter. Som å gå over Puddefjordsbroen selv om du er midt i byen. Alle har røde kinn og norrøna-jakke. Ingen sier noe om vinden. Bare hun slitne dama i naboblokka: "Forjævlig vær det her," sa hun, "kom deg hjem før himmelen rakner igjen. God helg." "God helg," sier jeg, og inne i meg er det stille.

torsdag 2. november 2017

Natt

Så i går fortalte Facebook meg at det var ti år siden jeg hadde tatt quizen "hvem er du i Sesam Stasjon?" på start.no. Bjarne Betjent. Mer pessimist enn optimist og ganske glad i matematikk. Tok quizen igjen, med samme resultat. For ti år siden tok jeg 2MX og var venn med rubix kube-gjengen. Jeg var småbetatt og anonym og høylydt og ønsket å være "kvinne fra roman": beinhard, sjarmerende, noe å lengte etter. At noen ville ligge med meg som man ligger med hverandre i bøker. Med ord i stedet for væsker. Eller noe sånt. Nå: tilbake der det startet. I den byen hvor jeg var edru på julerussetreff, der han med skjegget skulle sitte svett på en fortauskant. Nå: alle spor etter desemberkvelden 07 er vasket bort. Jeg er vasket bort av bølgene som slo over meg da jeg studerte. Nå: kritt mellom fingrene og formler på tavlen. Nå: ler mer, danser mer, drikker mer, men aldri så mye. Jeg er hun som aldri ser bort på deg, men som alltid ønsker at du ser tilbake. Går ut i natta. Brostein og sjø og hjertet som komprimeres i kald luft. Alle slagene det har slått for meg. Fortsatt ikke tapt.

tirsdag 24. oktober 2017

Samling

Kan ikke vi stå her en gang til? På toppen av trappen, med litt for tynn jakke, med blikket mot fjellveien og nei, nå husker jeg ikke hva jeg skulle si. Så du ser på meg, og jeg glemmer alt jeg har tenkt på. Sier kanskje noe, eller ikke. Vi står sånn i en sånn stillhet og lurer på hva vi skal si for å få den andre til å bli stående bare bittelitt til. Et par frontlykter vi kan snu oss mot, se hverandre bli lyst opp, lyse opp selv og så er øyeblikket over.

---

Jeg tenker ikke lenger på hva som skjer om jeg faller ned trappen, dunker hodet i hvert trinn. Lurer ikke på hvordan det føles å kjøre bilen inn i enn fjellvegg eller falle utenfor en gangbro på E16. Jeg lurer på hva det er til middag. Lurer av og til på om det hadde vært annerledes om den jeg var da var likere hun jeg er nå.

---

Egentlig er jeg dødssterk.