torsdag 12. oktober 2017

Om høsten

Når hodet er tung, og nakken helst vil krummes, da gjemmer jeg meg. Jeg går inn på badet og låser døren. Jeg legger meg i sengen og drar dyna opp til ørene og lukker øynene. Jeg finner en sti som er gjemt av blader. Tar av og til på meg joggeskoene. Noen dager når jeg orker. Og noen dager selv om jeg ikke orker. Jeg kjenner høstluften gjennom jakken, og går raskt mens jeg venter på at klokka peiler inn en satellitt. Vil ikke bevege beina selv når alt er klart. Så de første stegene er tunge. Hodet vil snu. Hodet vil under dyna, eller inn på badet. Hodet vil slappe av, men har glemt hvordan. Beina fortsetter. Grus og motbakker og det er ikke idyllisk. Ikke egentlig. Det er eneboliger fra åttitallet på den ene siden av veien og tomannsboliger tett i tett på den engen som var der før. Men det skjer noe i hodet når beina får bestemme. Det stopper liksom litt opp. Blir litt stille. Hører på pusten og tenker på noe som ikke er viktig. Et møte som ikke skal skje, eller et minne som egentlig var glemt. I den bratteste delen av motbakken hater hodet beina og lengter til dyna og mykheten, men ikke varmen, for den har jeg visst med meg. På et eller annet tidspunkt snur jeg, og drar jeg hjem. Det gjør jeg jo alltid.

tirsdag 3. oktober 2017

Hun

Hun har:
-han
-smilehull
-doktorgrad og skiklær
-Instagram med captions og emneknagger
-raske bein og høye ambisjoner og et telt i bilen

Men hun er:
-ikke meg

og det er en lang nok liste til at jeg ikke ønsker å være henne.

søndag 1. oktober 2017

I dag har jeg mest lyst til å

Våknet med klump i magen. Snudde telefonen og så at klokka ikke var åtte ennå, og at måneden allerede var oktober. Noen timer senere var jeg på vei ned fra et fjell jeg måtte snu fra før jeg nådde toppen. I dag er en sånn dag jeg har mest lyst til å:

🍕bestille foodora fra alle favorittstedene mine i Bergen
🍕ringe en venn
🍕spontankjøpe en leilighet
🍕sove
🍕finne ut at jeg skal reise et sted jeg aldri har vært, men som jeg tror jeg vil like
🍕kysse
🍕kaste joggeskoene, og slå en hånd i veggen
🍕seriekoble hjernen min mot en annens som kanskje forstår det jeg aldri har forstått
🍕juble
🍕slutte å være sint på meg selv
🍕senke skuldrene


torsdag 28. september 2017

Skog og asfalt

I går:
På en sti gjennom skogen. Barnåler under skoene. Glatt gjørme og jeg hopper fra stein til stein. Jeg bruker armene for å komme opp et bratt berg og setter utfor en nedoverbakke uten å skli på røttene. Klokka viser over åtte minutt per kilometer og jeg peser som om det er snakk om ny verdensrekord. Føler meg i hvert fall som en del av en Adidas-reklame, eller kanskje Salomon. Løper i hvert fall på en tørr sti (innimellom), som åpner seg og kryper langs et vann. Jeg møter ingen. Tramper gjennom en eventyrskog med verdens mykeste mose og trær som når helt til himmelen. Springer over en liten bro over en bitteliten bekk og følger konturene i landskapet. Puster litt tyngre av og til, blir løftet opp av det å være alene i naturen i det jeg når siste gjørmete hinderløype. Treffer en stein litt skeivt og er millisekunder fra å ligge med ansiktet ned i gjørme. Fniser litt av tanken, og kjenner på skogssola siste biten hjem.

I dag:
De superraske joggeskoene og helt bar asfalt. Løper en vei jeg aldri har løpt før, men har gått en milliard ganger før (han jeg var forelsket i i niende bodde langs denne veien). Å løpe på asfalt er som å slippe tunge vekter rundt anklene. Det føles ut som jeg flyr opp den første bakken. På toppen møter jeg et sånt lys som folk legger ut bilder av på Instagram. Hele verden føles myk og solnedgangen speiler seg i engen. Hver eneste strå lyser opp. Jeg løper forbi og holder et øye med klokka. Bestemmer meg for å for en gangs skyld holde tempoet oppe. Krysser hovedveien to ganger uten å måtte stoppe. Svinger inn på en grussti og kjenner tempoet synke litt, men tvinger beina opp i fart. Løper opp den bakken der vi sto fulle en gang for mer enn ti år siden og nektet å innse at natten var over før solen stod opp igjen. Løper og løper og løper forbi alle de rare minnene jeg har samler. Noe nytt gammelt bak hver eneste sving. Jeg løper bare forbi.

lørdag 23. september 2017

Etterpå

I
Jeg sitter nede ved sjøen og ser på seilbåtene og er kvalm. Det er varmt og august og lørdag og jeg har sagt til han at vi må prate. Jeg kan ikke huske helt objektivt hva jeg tenkte, for alt som skjedde den dagen der har blitt farget av alt jeg har tenkt om den dagen der senere. Men jeg husker den fjellturen da han bare gikk og ikke stoppet og ventet før toppen. Jeg husker at han reiste bort uten å fortelle meg det på forhånd. Jeg husker at jeg gråt i sengen hans og ikke klarte å forklare hvorfor. Og det var det jeg ville forklare nå. At jeg hadde flyttet tilbake til Bergen, men det føltes som han forsvant for meg. Og jeg ville ikke ha det slik. Jeg ville ha han nærmere.

En halvtime senere møttes vi. Når jeg forklarte hvordan jeg hadde det så skjønte han det. At han hadde trekt seg unna meg. Men han ville ikke komme nærmere. Han ville heller trekke seg helt bort. Og jeg sa: da vil jeg ikke være vennen din heller, for det klarer jeg ikke. Og da gråt han også.

Det tok noen timer før jeg gikk. Han spurte om han skulle følge meg hjem, for det hadde blitt mørkt. Jeg sa nei. Gikk hjem gråtende. Gråt resten av kvelden og var kvalm av kjærlighetssorg.

II
Jeg var sikker på at han kom til å ombestemme seg. Om han bare fikk tid. At han sikkert savnet meg allerede. Etter noen uker fikk jeg et brev. Et skikkelig langt og ærlig brev om hvor glad han hadde vært i meg og hvor dum han hadde vært og om hvorfor ting ble som de ble. Jeg svarte. Husker ikke hva. Sikkert bare noe om hvor glad jeg fortsatt var i han.

Så vi møttes. De første gangene bare gråt vi. Det er en dum idé å tro at den som sårer deg kan være den som trøster deg. Jeg følte jeg kom nærmere han, fordi han åpnet seg.

III
Etterhvert sluttet vi å gråte.

Da begynte vi å le. Vi satt i hver vår ende på en benk i parken, med hver vår is, og lo av det den andre fortalte. Jeg følte at livet mitt var hakket bedre enn hans fordi han lo høyere av historiene mine enn jeg av hans. Noen ganger når jeg krøllet beina under meg falt hånden hans på anklene mine. Han kunne finne på å si sånne ting som gjorde det vanskelig å tro at det ikke egentlig var oss to som skulle være sammen likevel.

De kveldene gikk jeg hjem og tenkte. Vurderte hvor såret jeg hadde vært opp mot hva vi kunne få sammen. Tenkte på alle de aller fineste øyeblikkene vi hadde delt og klarte aldri å bli kvitt den måten han så på meg fra netthinna. Han så alltid på meg som om jeg var det aller beste verden hadde å tilby.

IV
Etter en sånn kveld der hånden hans hadde hvilt på ankelen min satt jeg igjen med en rar følelse. Det var sikkert noe med måten han så på meg, eller noe med det han ikke sa. Noe med måten han plutselig måtte hjem og noe som bare magefølelsen kan forstå.

Dagen etter fikk jeg vite om hun andre. At det var henne han vil være med nå. At jeg faktisk bare var en parkert del av historien hans.

Det føltes ikke som et knyttneveslag. Ikke som jeg plutselig så alt klarere. Ikke som å falle fra en sky. Det føltes bare ut som et helt enormt tomrom skulle sluke meg, og jeg mistet hele perspektivet på hvem han var, hvem han hadde vært. Det føltes som jeg hadde diktet opp en person i hjertet mitt som ikke eksisterte, og som selv ikke hadde villet eksistere som en del av hjertet mitt.

Først var jeg sint på han. Så lettet. Så sint på henne. Så sint på meg selv. Så sint på han igjen, og sånn går det i sirkler. Eller heller spiraler, som blir bittelittt smalere for hver gang. Til slutt forsvinnende små.

V
Jeg tenker på han hele tiden fortsatt. Sint fordi det var sånn her det skulle slutte, og letter fordi det endelig nærmer seg slutten fra min side også. Jeg er hele tiden litt redd for å aldri finne en jeg har lyst til å dele tiden min med igjen. Vet samtidig at jeg ikke er alene om å ha tenkt sånn, og at det sikkert snur det også. Kommer alltid til å huske første gangen han så på meg, men det er akkurat det blikket jeg håper at jeg kan se fra noen andre. Først skal jeg fylle meg selv opp igjen med alle de tingene som gjør at jeg er nok.

onsdag 20. september 2017

Oslo maraton 2017

Jeg løp inn til en tid på over 2:30 og ble instant forkjøla. Begge deler var nok veldig fortjent, med en oppkjøring som har bestått av lite løping og lite hvile.

Så det blei ikke ny pers. Som forventet.
Det ble ikke under 2:30. Også som forventet.
Det ble ganske kjipt underveis. Som forventet.
Men det var også ganske gøy. I hvert fall det jeg husker etterpå.

Jeg prøver meg på en recap:

Over startstreken:
Herregud. Gjør jeg dette igjen?
Herregud. Denne første slakke motbakken kjennes jo ut som en motbakke. Har jeg en eneste muskel i beina?

Km 2:
Mens jeg fokuserer på å løpe mellom trikkeskinnene, der det er lite folk så oppdager jeg at jeg må knyte skolissene. Jeg kommer meg ut i siden og knyter dobbeltknuter på begge skoene og banner, og løper ut til gjengen igjen. Denne gangen i hakket høyere tempo, og der og da passer det meg bra.

Frem til 7km:
Mennesker puster. Jeg hører de som løper sammen diskutere bakkene vi jobber oss gjennom og jeg vet at dette er styrken min. Jeg sliter ikke, jeg jobber og jeg har full kontroll.

Frem til Skøyen:
Nedoverbakker er gøy og skikkelig belønning - i begynnelsen. Så blir det også litt tungt og det blir mye banking mot lårene. Noen prater med meg og etter det er jeg litt sur.

Skøyen- Aker brygge:
Ok, jeg er så sur som jeg ikke husker å ha vært i et løp før. Det er flatt og kjedelig og jeg kjenner det i knærne etter nedoverbakkene. Ser på klokka at det har begynt å gå treigt, og jeg sliter skikkelig med å komme fremover.

Aker brygge:
Her lukter det mat, og jeg blir kvalm. Fortsatt sur. Vet at det kommer monsterbakke etter ca 15 km, og jeg er usikker på om psyken takler det.

Rådhusplassen:
Jeg løper inn til siden der heiagjengen står og tar noen psykiske grep (endrer på tightsen og skolissene). Jeg er sur og det har siden Skøyen fristet å bare gå inn til siden her og forsvinne i folkemengden. Men heiagjengen sier: nå er det tre kilometer, så er det nedoverbakke til mål. Dessuten måtte jeg ha hoppet over et gjerde for å komme meg ut av løypa her. Og så husker jeg at det er medalje i mål. Det vil jeg ha.

Rådhusplassen-Toppen av santhanshaugen:
I begynnelsen av dette strekket blir jeg forbiløpt av 2:30-gjengen. Det er ærlig talt ikke en kul gjeng, og det er ikke så gøy å bli forbiløpt av de heller. Men der og da kunne jeg ikke brydd meg mindre. 2:30 var aldri et mål for meg uansett. Og akkurat der handlet det mest om å fullføre. På vei opp til sankthanshaugen snur stemningen i meg. Jeg er rågod på bakker og løper helt opp. Det gjør ingen andre i gjengen rundt meg. Jeg tror jeg jubler på toppen, og jeg setter opp farten nedover. Prøver å drite litt i alt, og det fungerer. Sånn passe i hvert fall.

Toppen av sankthanshaugen - 400 m før mål:
Nedover, nedover og nedover til nedover føles ut som flatt og kroppen blir seig igjen. Jeg husker ingen av tankene. Hjernen forsvant omtrent permanent etter 6-7km.

Innspurt:
Jeg knuser til. 400 m før mål. Løper som om jeg ikke allerede har løpt 20,7 km. Løper forbi alle jeg ser. Det må ha sett teit ut, for jeg hadde en fartsøkning på ca 5km/t der på slutten. Aner ikke hvor det kom fra. Men jeg kom i mål. Jeg bøyde til og med hodet når jeg fikk medalje. Tok to boller, pustet ut og ble forkjøla.

Dagen etterpå meldte jeg på ny halvmaraton.

onsdag 13. september 2017

En

Det ligger i bloggens natur at det blir mye meg. Mye hjertesorg og bekymringer innimellom, nytt håp og livsforetter andre ganger, og kilometer løpt og de varmeste stedene i skogen og å nesten snuble i en oppoverbakke stort sett alltid.

Om noen få dager løper jeg halvmaraton i Oslo. Vanligvis har jeg løpt så mye jeg klarer og analysert statistikken og vasket yndlingstrusa i god tid i forveien. Denne gangen har jeg ikke løpt langt siden juli, trusa (altså "den" trusa) ligger et sted i flyttekaoset og jeg har ikke googlet en eneste pastaoppskrift. Det her bare skjer. Og det er litt deilig det også.

I dag vil jeg ikke tenke på meg selv. Det ordnet seg for meg. Jeg moste meg gjennom seks år på UiB og kom ut på andre siden som noe. Tiden vil vise hva, men jeg kom gjennom og ut på riktig side. Jeg tenker på alle de som er på vei inn, eller sitter fast et sted midt i. Alle de som ikke blir sett og som kanskje ikke sier så mye annet enn "nei, takk" til pose. Jeg tenker på de som synes studietiden er det ensomste de har vært med på, som ikke har noen å drikke øl med og klø seg i hodet med eller bare en som savner de når de er borte.

Studiemiljøet er et sted jeg føler meg hjemme. Studietiden husker jeg som noe bra, og jeg fikk mange gode venner. Samtidig mistet jeg noen gamle, ble kjent med noen jeg aldri så igjen og gikk på smell etter smell etter smell. Innimellom var jeg ensom, selv om jeg aldri var forlatt.

Så jeg ser ekstra på de hver eneste time. Prøver å være så rundt i kantene som jeg har mulighet til. Viser flere sider av meg selv enn jeg er vant til. Er mer sårbar enn jeg trodde på forhånd. Jeg har ofte tenkt at jeg er iskald. Men jeg bryr meg, visst.