lørdag 12. mai 2018

Everything looks perfect from far away

Jeg har bestemt meg for at i dag var en seier. Det sitter langt inne. Ofte når jeg opplever at ting ikke går akkurat sånn som jeg ønsker, så ser jeg det som et nederlag. Nistirrer på mine egne svakheter til de blir store. Glemmer at selv om jeg ikke kan bestemme hvordan andre ser på resultatene mine, så kan jeg i hvert fall bestemme hvordan jeg skal se på de.

I dag løp jeg halvmaraton igjen. Det er ikke så veldig lenge siden sist, og jeg meldte meg på i dag for å endelig kunne perse. Alt lå på en måte til rette for det, for jeg var så nær sist. Jeg hadde hvilt og spist og gledet meg. 

Så jeg startet altfor hardt. Så jeg mistet ryggen jeg fulgte. Så jeg fikk gnagsår. Så jeg mistet farten. Så jeg mistet fokus. Så jeg tenkte: jeg kan egentlig bare bryte nå. Etter 4-5 kilometer. Det har aldri skjedd før.

Jeg ønsket meg medaljen. Så jeg fortsatte. Jeg bestemte at å fullføre er et annet mål enn å perse, men det er uansett et mål. I dag jobbet jeg med meg selv. Det var 15 km øving i psykologi. Jeg hadde ingenting å gi, og klarte ikke løpe, og klarte såvidt å jogge. Det gjorde vondt: i tær, legger, lår, hofter, rygg, skuldre, mage, nakke og det gjorde aller mest vondt i hodet. I tankene, som ikke klarte. Kroppen ville ikke. Men jeg ville. Et eller annet i meg ville. Og jeg tenkte på medaljen.

Jeg gikk i mål. Jublet ikke. Løftet ikke hendene. Fikk medaljen rundt halsen, og satt i gresset og drakk vann. Smilte litt, men kjente det i halsen.

Gråt i bilen på vei hjem. 

Kjenner det fortsatt i hele kroppen. At det kanskje ble litt for tett det her, at forrige halvmaraton ikke har forlatt kroppen, og i hvert fall ikke hodet. At jeg ble litt for tøff, og fikk som fortjent.

Så jeg har bestemt meg for at dette ikke er et nederlag, men en seier. For i dag jobbet jeg. I dag var det langt til mål, men jeg kom dit. I dag kostet det, men jeg klarte det. I dag løp jeg når jeg kunne stått stille. I dag kom jeg enda et lite stykke videre, og jeg skal aldri tilbake.

fredag 13. april 2018

Våren er min. Først helt stille, med en sol som er på vei ned i horisonten en tirsdag etter jobb. En sol jeg såvidt rekker å kjenne kaldt mot ansiktet når jeg har prioritert joggeskoene før middag og løper mot havet, på bart fortau, men med skitne brøytekanter rundt meg. Senere er våren høylydt, med barn på trampolinen i bakgården, det klirrer i utepils og alle ser at jeg løper om kapp med meg selv over brosteinen. Jeg vinner, igjen, for selv om vinteren er tung så kommer jeg sterkere ut av den.

Kjærlighetssorgen har sluppet taket. Det er lenge siden jeg har kjent den klemme til rundt hjertet, lenge siden den har sendt plutselige stikk i magen, og ingenting presser på fra innsiden. Jeg snakker om han, og jeg husker tilbake, men jeg lengter ikke, savner ikke, elsker ikke og hater ikke. Det er som skikkelig tungt regn som fortsetter i dagevis, og når det går over så er det vinter. Nå er det vår. Alt har smeltet.

Jeg kjenner meg igjen i meg selv. Kjenner på omsorg og raushet, stoler egentlig på at alt skal gå bra. Heier på det, og tar det med meg.

søndag 25. mars 2018

Seil

Vi, jeg og hun som alltid har vært der, sitter på brygga og stirrer etter fisk. Ser ingen. Jeg forteller at han skal flytte, eller at han flytter, er et nytt sted fra første april. Sier at jeg var et punkt på lista mot å flytte herfra, og at jeg sa til han at det var hyggelig. Sier til henne at det syntes jeg at var helt unødvendig av han å si. Jeg trenger ikke å vite at det skal være noen et helt annet sted som gjerne skulle vært med meg, men som har valgt å la være. Og vi skyldte hverandre ingenting.

I går løp jeg så sakte jeg klarte så langt jeg klarte, og jeg bikket en fin distanse i halvmaratontreningen. Sendte melding til hun andre som trener og sa at det føles ut som jeg aldri har løpt så langt før. Sånn føles det alltid når det er lengre enn tolv. Klarer det likevel. Blir stolt av kroppen og enda stoltere av hodet. Eller den bittelille delen av hjernen som klarer å overvinne resten av hjernen. Når det begynner å pøsregne, men jeg har bestemt meg for at jeg ikke er ferdig helt ennå. Når solen kommer tilbake før jeg er ferdig med siste runde.

Livet er stille sjø for tiden. Det er rolig inne i meg, rolig utenfor meg. På en måte føles det ut som jeg kaver konstant, på en annen måte føles det ut som jeg ligger helt i ro og puster med magen. Begge deler like sant.

torsdag 8. mars 2018

XX

I dag er jeg en del av laget, og en del av heiagjengen. Vi er en del av det laget som skal score på et mål som er 86% av motstandermålet. High five til oss for hvert mål vi faktisk får inn! High five til oss for å snike oss i korridorene der størrelsen på målene blir avgjort. High five til alle som roper "feige lag" og vil ha inn rettferdighet på banen. 

Vi er et lag, men vi trenger ikke alltid ha samme drakter. Det er plass til alle som har noe å spille for. Det er plass i heiagjengen også til de som ikke har mer stemme igjen. De som har ropt og skreket hele livet, eller de som er utslitt av å ikke bli hørt. 

Jeg feirer i dag, for alle målene som er scoret. For alle de store spillerne som har vært en del av laget, og de som har lagt grunnlaget for at vi er der vi er der vi er i dag. 
Jeg møter på trening i dag, for alle kampene vi fortsatt må kjempe. 
Jeg roper i gangene i dag, med håp om at vi snart skal høres. 

Det er mange hardtarbeidende, dyktige og inspirerende kvinner som har dyttet meg dit jeg er i dag, men også en hel del gråhårede menn som liker best andre gråhårede menn. Hver dag jobber jeg med å være og bli en av de kvinnene som dytter, slik at jentene våre forstår at de er verdt den plassen de tar. Slik at de en dag får spille på en bane der de samme reglene gjelder for alle.

torsdag 22. februar 2018

takk

  1. I dag er jeg glad for:

  2. At været alltid er i endring.
  3. De som sier "god morgen" i gangen når jeg på jobb, uansett hvor sent det er på dagen.
  4. At det finnes noen som er villig til å bruke tiden sin på meg. Og at noen tror på det jeg holder på med.
  5. Stjernene, og stillheten rundt meg når jeg ser opp på dem.
  6. At folk flest er gode.
  7. Bøker uten linjer.
  8. Alt jeg har lært.
  9. At folk tør å le på kino.
  10. Mormor.
  11. At det av og til er så varmt at jeg kan bade.
  12. Hodepinetabletter.
  13. At noen jobber med det jeg ikke vil jobbe med.
  14. At vi av og til glemmer alt annet og bare er takknemlige.
  15. At det alltid er plass til en ny sjanse.
  16. At jeg føler meg trygg.
  1. At vi kan være enige om noe innimellom.
  2. NRK-nett-tv.
  3. Øl.
  4. Folk som vier livene sine til å skrive.
  5. Potteplanter.
  6. At det på sykehusene står kompetente folk som kan gjøre alt bedre.
  7. At noen ganger snør det.
  8. Joggesko.
  9. At det går an å skifte mål med livet etterhvert.
  10. At det er lov å ikke vite.
  11. At jeg i prinsippet kan telle til uendelig.
  12. Naturlig lys.
  13. Søvn.
  14. Ny tannbørste.
  15. Motbakker.
  16. Museumsbutikker.
  17. At pappa klipper plenen.
  18. At jeg kan føle meg pen uten å være det.
  19. At jeg kan føle meg stygg uten å være det.
  20. Det finnes buketter av roser som ikke har visnet ennå.
  21. At nettavisene ikke alltid har noe viktig å skrive om.
  22. At noen ting fortsatt er mystisk.
  23. Symmetri.
  24. Skrøner.
  25. Torsdager.
  26. At jeg plutselig kan finne penger i en lomme.
  27. At vi bestemmer selv hva vi vil tro på.
  28. At alle ansikter er forskjellige.
  29. At det dukker opp ny musikk hele tiden.
  30. At vi har respekt for livet.
  31. Kveldsmat.
  32. Trådløst nettverk.
  33. Globuser med lys i.
  34. At hele byen glitrer i mørket.
  35. At vi tar oss tid til hverandre.
  36. At det aldri er mer enn et år til neste sommer.

lørdag 17. februar 2018

Lørdag 22:41

Jeg har den der uroen i kroppen igjen.

De ringte fra Bergen og spurte om jeg ville komme på intervju og jeg sa «nei, takk», for jegtrives aller best her jeg er nå. Hjertet er lettest her, selv om mye annet er vanskelig. Og så, i går, innså jeg at den midlertidige jobben min faktisk er midlertidig, og ingenting er vondere for meg enn å kjenne ideen om fremtiden rakne. Det er i hvert fall sånn det føles, som at ting aldri blir helt som jeg håper. Det er sikkert bare sånn livet er, men det føles som jeg rakner. I dag svarte jeg «nei, takk» på en e-post fra noen som lurte på om jeg ville ta en uformell prat om en mulig «open postition» i Bergen. Jeg fikk lyst til å svare at hjernen min skriker til meg når jeg tenker på å flytte tilbake dit.

Jeg orker ikke.
Den byen er for liten for oss.

Så jeg gråter litt i sofaen fordi jeg plutselig får mange spennende tilbud i fanget (det jeg drømte om for to år siden når jeg gråt i sofaen i Oslo og han ikke forsto hvorfor). Mister den muligheten jeg holder på, og må finne noe nytt. Noe som er her, sånn at hjertet er fornøyd. Noe som er nesten like spennende som det som skjer der, slik at hjernen aldri angrer.

Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver.
Det er bare opp og ned med meg. Jeg finner aldri veien.

lørdag 27. januar 2018

II

Jeg har løpt i dag.

Jeg våknet tidlig av meg selv, spiste to skiver med leverpostei i tightsen. Tok på meg langturskoene, øreproppene og de tynne hanskene. Klokka fant puls og GPS med en gang.

På øret: Lørdagsrådet.

Rute: Vestover mot havet, så langt det går. Der havet slår mot steinene, og stien snur. Sola lyste opp øyene utenfor. Så hjemover på den smale bilveien.

Humør: Godt.

Jeg har løpt en del 800m-intervaller i januar, og prøvde å pushe litt på farten når jeg løp i dag også. Det gikk sånn passe. Jeg klarte å pushe, men underlaget var innimellom glatt, og motbakkene innimellom litt bratte.

10 km.

90 dager igjen til halvmaraton nr 8.
Jeg er fornøyd, jeg.