lørdag 17. februar 2018

Lørdag 22:41

Jeg har den der uroen i kroppen igjen.

De ringte fra Bergen og spurte om jeg ville komme på intervju og jeg sa «nei, takk», for jegtrives aller best her jeg er nå. Hjertet er lettest her, selv om mye annet er vanskelig. Og så, i går, innså jeg at den midlertidige jobben min faktisk er midlertidig, og ingenting er vondere for meg enn å kjenne ideen om fremtiden rakne. Det er i hvert fall sånn det føles, som at ting aldri blir helt som jeg håper. Det er sikkert bare sånn livet er, men det føles som jeg rakner. I dag svarte jeg «nei, takk» på en e-post fra noen som lurte på om jeg ville ta en uformell prat om en mulig «open postition» i Bergen. Jeg fikk lyst til å svare at hjernen min skriker til meg når jeg tenker på å flytte tilbake dit.

Jeg orker ikke.
Den byen er for liten for oss.

Så jeg gråter litt i sofaen fordi jeg plutselig får mange spennende tilbud i fanget (det jeg drømte om for to år siden når jeg gråt i sofaen i Oslo og han ikke forsto hvorfor). Mister den muligheten jeg holder på, og må finne noe nytt. Noe som er her, sånn at hjertet er fornøyd. Noe som er nesten like spennende som det som skjer der, slik at hjernen aldri angrer.

Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver.
Det er bare opp og ned med meg. Jeg finner aldri veien.

lørdag 27. januar 2018

II

Jeg har løpt i dag.

Jeg våknet tidlig av meg selv, spiste to skiver med leverpostei i tightsen. Tok på meg langturskoene, øreproppene og de tynne hanskene. Klokka fant puls og GPS med en gang.

På øret: Lørdagsrådet.

Rute: Vestover mot havet, så langt det går. Der havet slår mot steinene, og stien snur. Sola lyste opp øyene utenfor. Så hjemover på den smale bilveien.

Humør: Godt.

Jeg har løpt en del 800m-intervaller i januar, og prøvde å pushe litt på farten når jeg løp i dag også. Det gikk sånn passe. Jeg klarte å pushe, men underlaget var innimellom glatt, og motbakkene innimellom litt bratte.

10 km.

90 dager igjen til halvmaraton nr 8.
Jeg er fornøyd, jeg.

I

I en kjellerstue tidlig på 2000-tallet sa hun: "Tenk at Beyonce finnes. At hun gjør noe akkurat nå."

Nå er det rarere at han fortsatt finnes. At han sikkert bor i samme leiligheten, med eller uten tingene han har fått av meg, og helt sikkert med henne i sofaen og i senga og i armkroken. Jeg glemmer å tenke på de, stort sett. Er så langt borte fra alt det at det forsvinner fra tankene. Men så kommer jeg på det av og til, at han finnes, og at vi var, og at vi ikke er og at vi aldri igjen skal være. 

Det er helt greit. Det er bare så rart, ikke sant. At vi fortsatt finnes. 

Jeg trodde jo ikke det var mulig. At jeg fortsatt skulle finnes.

torsdag 18. januar 2018

På det jevne

Hverdag:
Jeg er helt på det jevne. Jobber passe hardt og passe mye. Trener akkurat litt for lite til å være helt fornøyd, men akkurat nok til at det føles ut som at det hele tiden går bittelitt fremover. Verden står ikke stille, men alt triller. Klokkene tikker og går, ikke sant, men jeg hører det ikke, ser det ikke og sjekker ikke. Jeg sover godt om natten, spiser godt om dagen. Får viktige brev i posten, og en regning som legges inn til betaling. Lagrer et søk på finn.no, midlertidigheten renner ut, og jeg leter etter permanent. Herregud, er det ikke det jeg alltid gjør?

Jeg har prøvd å slutte å definere meg selv. Slutte å tegne meg selv med skarp blyant. Rart hvordan det fort bare blir en skygge uten. Rart hvor mye deiligere det er å være en sky enn en stein. 

Jeg blir kvalm av å tenke på fremtiden. Sånn er det bare. 
Akkurat nå: bra.
Alt jeg tenker tilbake på: bra. 
Sånn er det bare.

lørdag 30. desember 2017

den lange veien hjem

Hva gjør vi nå?

Jeg tror vi har fulgt veien så langt den går. Det er litt sånn: jeg vet ikke om du egentlig setter pris på meg, så da vet jeg ikke om jeg gidder. Men jeg sier det ikke. For tenk om du bryr deg, og så kommer jeg sånn, bardust, og sier at det du er ikke er nok. Så tenker jeg: men hva om du ikke bryr deg. Da kaster jeg bort tiden igjen.

Jeg føler meg som en knute. En floke av alle smykkene i skrinet. Vil ikke helt pirke i det, for hva om det ikke er verdt det?

Før jul satt jeg midt i skogen med kakao og julekaker og det snødde og jeg sa: nå er det vel på tide å gå hjem. Vinket til de andre når vi kom ut av skogen, klemte de og sa "god jul". Kom hjem og dusjet og tiden hadde ikke gått. Ikke egentlig.

Det er fortsatt september og jeg vet ikke hva jeg egentlig vil. Hvem jeg vil møte og hva jeg vil gjøre.

Jeg har det for bra. Vil helst være alene. Vil jogge langs sjøen under stjernehimmelen og tenke: "dette vil jeg dele med noen", og så aldri dele det. For egentlig vil jeg holde det for meg selv.

Har vi fulgt veien så langt den går? Hvordan kommer vi oss videre da?

torsdag 21. desember 2017

Smått

Jeg måler optimisme i museskritt.

I går i Oslo:
Stod utenfor den lille kokosbollefabrikken igjen. Den finnes ikke lenger. Ikke der, på toppen av Grünerløkka, ved overgangsfeltet. Den fantes ikke sist jeg oppsøkte den heller. Tiden har gått, og jeg har ikke sett timelapsen.

Trikken er den samme. Hater den fortsatt.
Flytoget er det samme. Sug i magen når jeg forsvinner inn i tunnelen.
Kulden er den samme. Fryser fortsatt.

Jeg er ikke den samme. Jeg måler optimisme i museskritt.

Når jeg kom hjem sovnet jeg midt i sengen. Våknet og hadde glemt at jeg en gang hadde en side.

November i Bergen:
Trengte ikke å besøke byen for å vite at jeg var ferdig med den. Trengte ikke stå på Torgallmenningen for å kjenne at det her, det er ferdig. Kunne spise pizza i baren med to venner og si "jeg elsker Bergen," virkelig mene det, og så reise hjem neste dag. Når flyet tok av var det jeg som var lettet.

I dag:
Den der røde sirkelen som sier at han har skrevet til meg igjen. Han nye, uten kallenavn. Han er ikke enkel han heller. Kanskje er han bare den neste i rekken som skal såre meg. Kanskje forsvinner han bare plutselig en dag. Jeg måler optimisme i museskritt, og jeg tror at denne gangen går det bra.

mandag 4. desember 2017

Jul

Ved utgangsdøren står juletreet. Det har røde julekuler og lys som blinker i utakt. Jeg fester øynene på det, lagrer det. Tenker at jeg skal gå forbi det hver eneste dag frem mot jul, og når det en dag i januar er borte, da skal det føles tomt. 

Ute har det lagt seg et tynt lag med hvitt, og det er kjøligere enn jeg trodde. Glad jeg har dunjakke, votter og skjerf. Fra nabobygget hører jeg korsang, fra et kor som øver til julekonserten sin. De synger i økende styrke, og jeg kjenner den følelsen komme krypende. Blir litt varm på innsiden, litt kald på tærne og skulle gjerne hatt en pappkopp med gløgg i den ene hånden, og en annens hånd i den andre.

Retter på veska som sklir litt ned fra skuldra, tråkker litt oppi sørpa som ligger i veien. Fjerde desember er ikke en dato for stjerneskudd og spontan snø fra himmelen. Det er ikke stille i gatene, lukter ikke grønnsåpe fra stuene. Men det nærmer seg, og jeg er klar. Blir klar, om ikke annet.