lørdag 22. september 2018

I can feel the heat but I'm not burning

Har en spilleliste der alle sangene minner meg om ulike menn. Det var aldri planen, men det var det som skjedde. En kronologisk liste over følelsene jeg har kjent på over flere år. Fullstendig utleverende, og fylt med sorg og glede.

Han første - En ok begynnelse:
Sangen jeg hørte på repeat på discmanen på innsiden av jakken. Litt redd for at cden skulle hoppe og lage hakk. Den der basslinjen i begynnelsen, i stigende volum, i takt med hjertet mitt. På vei mot ungdomsskolen, og drømmen om å snakke litt med han i friminuttet. Sitte liksom litt henslengt oppå pulten og snakke om musikk og Monty Python. Jeg hadde t-skjorta oppå en sånn tynn hvit genser, han hadde svart bukse og svart genser og grønne øyne.

Han første, noen år senere - You don't have a clue:
Den lappen, med de linjene fra den sangen. En tegning av en fugl. Hans måte å si at han følte litt ekstra for meg. Hjertet mitt som eksploderte i kroppen, og jeg som ikke lenger følte det sånn for han.

Han som var så perfekt - They're programmed to destroy us:
Han hadde en sånn dialekt som smeltet meg helt, og som jeg nå ikke klarer å høre uten å tenke "idiot". Han var høy og mørk og med muskler fra klatring og lange skiturer. Allværsjakke og en hjerne som løste matteoppgaver raskere enn min. Han satte på den sangen på fest og jeg tenkte fy faen, han har skjønt det. Han fortalte om hvordan sangen var dedikert til noen som døde, om sykehus og leger og slanger i kroppen. Mest av alt lyder som gav gjenklang i kroppen. Jeg satt ute i regnet noen timer senere, gråtende, fordi noen jeg kjente døde den kvelden. (Han var ikke perfekt).

Han som tok med både potetgull og sjokolade - You can put my hurt aside:
Det var jeg som tok initiativ. Det var han som fulgte opp. Jeg trodde at jeg endelig hadde møtt en jeg skulle være med. Jeg var 23, han var 24. Han studerte sammenlignende politikk og hadde jakke med teddfyfor. Han kysset meg midt i gaten. Vi skulle se film og han tok med både potetgull og sjokolade, fordi han ikke visste helt hva slags jente jeg var enda. 100% sjokolade. Vi klinte på sofaen min og to filmer gikk over skjermen uten at vi så på. To måneder senere så kuttet han meg ut uten å si fra.

Han - Painless with immense distance:
Alt er allerede sagt. Denne sangen spilte han uten å vite at den gikk på repeat på min spotify. Det var så sykt viktig da. Som om at det betydde at han var soulmate og bedre enn alle andre. At vi trakk i de samme trådene og burde trekke i de sammen. Det var oss to. Selvfølgelig så vi dem live, selvfølgelig. Den dårligste dagen i forholdet vårt før vi slo opp. Bortsett fra det bryllupet. Bortsett fra den lange kjøreturen hjem. Bortsett fra da han reiste uten meg. Bortsett fra da jeg gråt meg i søvn. Bortsett fra. Alt er allerede sagt.

fredag 21. september 2018

Astma

Nesten med en gang 2016 ble 2017 kjente jeg at noe var annerledes. Det kjentes ut som jeg ble kvelt av slim hver morgen, og jeg hostet opp store klumper i vasken. Jeg tenkte at jeg var forkjøla, tenkte på alle menneskene jeg hadde klemt på i jula, og skylte slimet ned i vasken.

Tre uker senere var slimet blitt blodig, og jeg kjente at jeg ble redd. Jeg ringte legevakten, og de sa jeg kunne slappe av, men kontakte fastlegen tre uker senere om jeg fortsatt hostet opp slim. Tre uker senere var ingenting annerledes, og fastlegen ønsket at jeg skulle ta pusteprøver og allergitester. Pusteprøvene så normale ut, og allergitestene så normale ut, og det var det.

Jeg fortsatte med alt som før. Med jobbingen og joggingen og kjærlighetssorgen. Hostet slim i vasken hver morgen, skylte det ned og glemte det. Etter noen uker blir det meste normalt.

Så flyttet jeg. Trodde kanskje at det skulle gå over når jeg fjernet meg fra de røde luftmålingene i Bergen, og begynte å puste salt sjøluft og kald fjelluft. Det gjorde det ikke. Jeg fortsatte å hoste, spytte og skylle ned.

Jeg tenkte det kunne være stress, psykisk eller noe jeg bare diktet opp. Tok bilder av slimet for å skjønne at det var ekte. Prøvde å finne ut om det var verre de dagene jeg hadde løpt, eller dagen etter, eller om det var verre de dagene jeg var sliten, eller sov dårlig, eller hadde hodepine. Fant ingen sammenhenger, det bare var der, nesten hele tiden.

Et år etter mitt første besøk hos fastlegen gikk jeg igjen, til den nye fastlegen min. Han sa akkurat det samme som den første fastlegen: vi tar pusteprøver og så tar vi allergiprøver. Pusteprøven var nesten helt normal, og allergiprøvene viste at jeg ikke hadde noen allergier. Han ville at jeg skulle prøve astmamedisin noen uker likevel. Selv om han ikke trodde jeg hadde astma, fordi jeg manglet de fleste av symptomene.

Det viste seg at jeg ble bedre av astmamedisinen. Pappa spurte om jeg følte meg bedre og jeg sa: jeg husket ikke at det er vanlig at det ikke skal gjøre vondt når du puster. Jeg sa det helt vanlig, for det var sånn det var. Plutselig kunne jeg puste helt inn og helt ut, og jeg hadde aldri tenkt at det var noe jeg ikke kunne før.

Det her er ikke så lenge siden, bare noen måneder nå. Jeg er fortsatt ny til rutinen med astmamedisin hver morgen og kveld, og jeg vet fortsatt ikke om jeg er riktig plassert i astmabåsen. Det er ikke noen stor greie, og det føles både ganske tungt å gå fra frisk til frisk med kronisk sykdom - og ganske fint å finne ut at det jeg har vært plaget med kanskje kan holdes i sjakk av ganske ukomplisert medisin.

Jeg prøver å finne ut av det, og hvordan astma og ankelskade og meg skal bli venner. Ankelskaden har gjort at jeg har trent litt lettere en stund. Mer styrke, mer tøying og bøying, og mer kondisjon på sykkel enn løping. Denne uka hadde jeg min første intervalløkt i motbakke, og kjente veldig på gleden av å endelig kunne, og tørre, og ikke være redd. Så kom astmaen, eller jeg tror det må være det, for det knyttet seg fullstendig i brystet og pusten forsvant. Jeg måtte stoppe. Jeg gikk hjem. Jeg ble skikkelig lei meg, og sint på livet som av og til føles så innmari urettferdig.

Ingenting av det jeg sliter med er veldig alvorlig, men det føles likevel tungt innimellom. Det har vært noen vanskelige perioder de siste årene, og jeg håper årene som kommer kan ta med seg mer medgang.

fredag 14. september 2018

Fremad

Det regner og regner og regner og regner. I går tok jeg på tightsen og holdt meg inne. Tok på meg strikk rundt knærne og anklene og krabbegikk rundt i leiligheten. Fint, tenkte jeg, det kjennes ut som jeg går rundt i gjørme, og det matcher hvordan jeg har det.

Det er ikke så verst å gå rundt i gjørme. Det er bare ikke like bra som å løpe rundt på tørt underlag. Det føles nesten som å stille, bare at du kjemper med hele kroppen for å komme deg fremover, og så er det som om noe holder deg tilbake. Av og til føles det bedre å bare stå stille og la alt annet bare gå forbi, og håpe at alt også går over.

En gang løp jeg et halvmaraton der en person hadde bestemt seg for å ta det hele som en intervalløkt. To minutter full sprint, så to minutter rolig gange. Tilfeldigvis gjorde det at han spurtet forbi meg med jevne mellomrom, og at jeg jogget rolig forbi han like ofte. Det er sjelden jeg blir like irritert som det jeg ble da. Nå er jeg slik som han. Innimellom i full spurt og på full fart fremover, og like ofte gående i gjørme og ser hvordan andre drar fra.

Jeg vet aldri hva jeg kommer til å skrive før jeg gjør det. Det blir nesten alltid det samme. Krampe i leggene etter å ha prøvd å komme seg fremover.

søndag 26. august 2018

August

Hjertet knuser ikke. Det faller ikke i gulvet og det mister ingen biter og ingen kan lime det sammen og ... hjertet knuser ikke. Det slår. Det pumper. Noen ganger svakere, men det fortsetter. Det fortsetter uansett hvor vondt det gjør, og uansett hvor hardt det knytter seg i brystet. Hjertet pumper til du dør. 

Skaden min var ikke så alvorlig som jeg fryktet. Jeg får til å løpe og å gå og det meste. Jeg får bare ikke til å gjøre så innmari mye av løpingen, så jeg har meldt meg av halvmaraton i Oslo og blir hjemme. Det gjorde godt for samvittigheten og alt i meg som har tvilt litt på om jeg egentlig har lyst. Jeg vet ikke. Nå prøver jeg å være så allsidig som mulig, for å bli bedre både i kroppen og inne i meg. 

I kveld gikk jeg en tur i disse gatene som er mine, og tenkte at jeg på mange måter peaket i 2013. Både sosialt, i studiene og med løpingen. Alt har liksom blitt litt eldre siden det. Litt tregere. Det har jeg tenkt på mange ganger før. Men i kveld tenkte jeg også: så sinnsykt deilig. Så fint det er å vite at jeg har faktisk hatt det så bra som det går an å ha det, og at jeg på mange måter kan pensjonere meg litt fra det der med god samvittighet. Jeg har jo faktisk ikke lyst på øl på tirsdager lenger, eller å sitte timesvis på lesesalen for å spesialisere meg. 

Nå gjør jeg mitt beste for å kunne gå fra jobb med god samvittighet. Jeg går på trening og gjør rare øvelser og ler litt når jeg ser meg i speilet. Jeg ringer venninnene mine og forteller om det som er vanskelig, og kjenner at det ikke er så veldig vanskelig lenger. 

Samtidig har jeg selvfølgelig alt jeg bekymrer meg for og alt jeg egentlig ønsker meg som jeg er redd for å aldri få, jeg kan lengte tilbake og lengte fremover, og jeg kan fortsatt gråte sånn at jeg er redd for at naboen skal høre det. Hjertet slår uansett hvor vondt det gjør. Det pumper til du dør.

søndag 29. juli 2018

Fremover

Jeg har hatt noen uker med sommerferie, og jeg har latt hodet forsvinne og beina jobbe. Jeg har vært på fjellturer i flere deler av landet, jeg har svømt og jeg har løpt litt. Jeg har gått korte og lange fjellturer, bratte og slake. I ur, i skog, vidder og på sti. Jeg har hatt det så bra at jeg har boblet litt over, og på vei ned fra fjellet nærmere midnatt etter å ha sett på måneformørkelsen på fredag så falt jeg og skadet meg.

Ikke så alvorlig, men alvorlig nok for meg. Det tar uansett uker, mest sannsynlig måneder, og det blir ikke flere turer på fjellet i shorts og solnedgang i år. Så pusten er slått ut av meg, og verden er plutselig annerledes.

Jeg kjenner litt på følelsene fra da jeg skadet meg sist. Kjenner litt på frykt for de tunge følelsene som fulgte med. Den lange tiden det tok. Usikkerheten i stegene mine. Jeg kjenner litt på et sinne fordi de aldri går helt min vei. Jeg bekymrer meg litt for hva jeg skal gjøre på nå, jeg som egentlig ikke har fått noen nye venner siden jeg flyttet hit, og har fylt dagene med topper og løping og hviling. Å bare hvile er liksom ikke det samme, sant...

Så jeg prøver å lage en plan. Del 1 varer noen få dager og handler om hvile og krykker. Del 2 handler om rehabiliterende øvelser, mindre krykker, og om å kanskje passe litt på hva jeg spiser siden aktivitetsnivået går såpass ned. Del 3 handler om å sykle, om ellipsemaskin, om styrke og om å tørre og om å gidde. Del 4 handler om å ta på seg støttebandasjen og joggeskoene og prøve, selv om det kanskje bare er fem minutter og det kanskje gjør litt vondt. Del 5 handler om å være tilbake i en fungerende kropp, men som kanskje har blitt tyngre, treigere og slitnere i hodet. Om å komme seg ut selv om kveldene har blitt mørke og regnet kommer sigende fra kysten.

I dag synes jeg synd på meg selv, og det gjorde jeg i går også. I forgårs gråt jeg hele kvelden, og jeg har klump i magen. Men jeg vet at på et eller annet tidspunkt kommer jeg meg ut på andre siden, og den dagen vil jeg være forberedt på, sånn at jeg så raskt som mulig kan gjøre det jeg er glad i, og være glad når jeg gjør det.

onsdag 4. juli 2018

Opplett

Jeg aner ikke hva jeg løper fra, men det går i hvert fall raskere enn noen gang. Sparker fra på hvert eneste steg og kommer opp bakker og over lange beine asfaltstrekk og over grus og snarveier i gresset, jeg løper sikksakk gjennom mengder av turister og får lyst til å rope: "Jeg er så heldig at jeg bor her, jeg løper her, jeg trenger ikke å stoppe å ta bilde av utsikten, jeg kan suse forbi". Tenker uendelig lite underveis. Kjenner en busk mot ene hånden og at muskelen på siden av kneet er litt sliten etter forrige stigning.

Alle tindermatchene har lagt meg til på snapchat og jeg sender de svette snaps av meg selv. Roterer på hvem som får bli med på hva, og har ikke tenkt til å ende opp med noen av dem. Vil bare være hun som løper, hun med leppestiften, hun som ligger i sola, hun som er så jævlig bra og litt uoppnåelig. Jeg gir meg selv mentale high fives, og sier høyt i bilen at jeg er så glad for at jeg er meg. At om jeg nå skal ende opp alene (for det føles også veldig sånn, og innimellom veldig ensomt), så skal jeg i hvert fall nyte å være alene.

tirsdag 12. juni 2018

igjen

Plutselig fikk jeg en skjelvende fylleangst over meg. Jeg klarte ikke å fjerne tankene fra minnet av meg selv som bøyer meg ned og spyr under bordet. Prøvde å jage tankene vekk og tenke på hva som helst annet, men klarte ikke. Kjente at jeg ble flau i hele kroppen, og prøvde å huske hvem som egentlig hadde vært der den kvelden da jeg spydde under bordet og trodde at ingen la merke til det. Tenk at ingen har sagt noe om det til meg, tenkte jeg. Så tenkte jeg på at jeg egentlig ikke har sett noen av dem på ti år, sikkert ikke siden den kvelden. 

Og sånn går dagene, uten særlig mye å bekymre meg for enn de glimtene som plutselig stikker litt i magen, selv om de for lengst har blitt ubetydelige. 

Jeg klyver opp på lave topper og blir like overrasket over utsikten hver gang. Jeg snapper med menn som jeg ikke vet om jeg kommer til å ha det bra med. Klarer ikke å kjenne etter, følelsene ligger dypt begravd et sted og jeg later som jeg kjenner på de. Kjenner ingenting når hun legger ut selfie sammen med han fra Ikea. Kjenner ingenting når han bytter adresse til Oslo. Oppsøker det, ja, leter etter reaksjonen i meg, men kjenner det ikke. Lurer heller på om det er dealbreaker om noen har tre katter, og om jeg må grave i meg selv, eller bare vente, vente, vente til jeg finner noen som vekker noe i meg.

Livet er et fint sted å være. Jeg går barbeint gjennom tilværelsen. Først stikker det, og så herdes jeg. Kjenner temperaturforandringene i huden når jeg går over kaldt gress til varm asfalt. Prøver å unngå alt av triste serier, trist musikk, triste bøker. Prøver å unngå å være for selvbevisst og lete for mye etter meg selv på innsiden. Leter heller utenfor, finner meg selv i andre mennesker, midt i en bratt bakke i en tjukk skog, og i ordene jeg skriver på tavlen.

Sånn er juni i dag.