søndag 17. februar 2019

10 usammenhengende

1. Det eneste jeg vet om tanker er at de ikke forsvinner om jeg bruker mer tid på å tenke.
2. Etter ca 3 km på løpeturen på fredag tenkte jeg så mye på Darren Aronofsky at jeg plutselig googlet han i dag.
3. Av og til tenker jeg på at hjerter faktisk knuser. De brister og henger ikke sammen lenger, og man lurer selv på om det her er et hjerteproblem det faktisk går an å dø av. Og så smelter hjerter. Mitt smelter noe voldsomt når han bittelille klemmer hele hånden sin rundt pekefingeren min. Hele hjertet renner utover, og støpes på nytt, i en ny form.
4. En av de fineste tingene i verden er å se bort på noen, og så ser de allerede på deg.
5. Jeg leste et dikt i går av en fyr. Et sånt dikt som bare menn får publisert. Et sånt dikt uten sjel, uten dybde, uten noe annet enn "faen, realisme, dikt". Bare sånn "epleslang, for faen, slikker eplet rødt - solen". Bare helt annerledes, selvfølgelig. Får lyst på et mannlig pseudonym og en forfatterkarriere.

6. Eksen min drømte om å ha sitt eget radioprogram der han kunne spille 11 minutter lange progrocksanger om natten. Jeg har hele tiden tenkt at akkurat det hadde nok jeg gjort bedre enn ham.
7. Det er bare en stavefeil som er forskjellen på mine ting og fine ting.
8. På joggeturen på fredag jogget jeg forbi det stedet hvor jeg lå i gresset i sommer, mellom intervallene. Det nærmer seg.

9. Jeg har lyst til å leke med deg. Jeg har lyst til at vi to skal ligge som to voksne idioter på teppet på gulvet mitt og sette på en spilleliste som vi alltid skal forbinde med det øyeblikket her. Oss to på gulvet, leende, sjenerte, (fullt påkledde), og bare vite at: Sånn ja, oss to.

10. Faen, epleslang.

fredag 15. februar 2019

Hverdagsmagi

Det er noe med disse fredagene som kommer når jeg trenger det som mest. Har gått rundt hele uka og ikke visst om jeg skal le eller gråte. Har ledd. Har ledd til jeg fikk latterkrampe. Midt i klasserommet, av svaret til en av studentene. Det er egentlig ikke helt kult, men han lo med. "Ja, det ble jo litt mye," sier han, om svaret sitt, som er ca 100 000 ganger så stort som man kan forvente. Jeg ler av meg selv når jeg regner gjennom eksamenen jeg har laget og får samme idiotiske feil gang på gang. Det ble noen lange kvelder denne uka, og jeg har sovnet på sofaen, og jeg har sagt høyt til meg selv: "jeg klarer ikke å trene i dag". Jeg har våknet sliten, og jeg har ledd hele dagene på jobb.

I dag var solen tilbake, og den løftet temperaturene akkurat nok hakk til at isen på fortauene smeltet. Jeg gikk litt tidligere fra jobb. Plutselig takknemlig for de lange kveldene. Tok på meg joggeskoene når jeg kom hjem. Droppet jakken.

Hørte på den samme spillelisten jeg har løpt til siden 2012. Tenkte på hvor sykt det faktisk er, og at den fortsatt er den beste.

Så, etter kanskje 8 km skjedde dette:

The Gaslight Anthem - 1000 years
Florence + the Machine - You've got the love
Will Smith - Gettin' jiggy wit it

Nesten 10 minutter med helt utrolig godstemning, med meg joggende på en sti ved havet, og følte meg som atlet i nike-reklame. Det er sånne øyeblikk, der livet plutselig ikke er tungt. Som å gå fra å løfte 60 kg, til å dukke under i et basseng. Fra tungt til svevende. Fra mandag-tirsdag-onsdag til fredag.

Det er derfor jeg løper. Ikke for å bli reklamemodell, men for å kjenne på den følelsen av å være så innmari tilstede i mitt eget liv, også når det er på sitt beste.

Prøver å huske det de dagene jeg ikke orker også, selv om det kan være ganske nytteløst. Da hjelper det å vite at det kommer. Vår kommer. Fredagene kommer.

fredag 8. februar 2019

Take me on

Det begynner nesten umerkelig. Et lite lag maskara på de nederste vippene en morgen. Sitter litt lenger i lunsjen på torsdager. Tar en kopp kaffe til. Så merker jeg det selv, alt jeg blir litt varm inne i meg når han ser på meg. At jeg ler litt anstrengt, litt mye, litt ofte. Plutselig ser jeg han hele tiden, i øyekroken, på andre siden av gaten, på vei opp trappa. Og jeg later som at jeg ikke ser han når han nærmer seg, sier hei og er ekstremt uinteressert. 

Jeg blir helt koko, og vet ikke hva jeg vil - ikke dette. Og ingenting mer enn dette. En kveld vasker jeg og stryker alle skjortene mine. Hører på musikk og later som det er gøy, men det er jo hodet mitt, det er helt krøllet til. Jeg løper litt ekstra, googler litt ekstra, smiler litt ekstra, er hele tiden litt ekstra. 

Det er en skrekkblandet fryd. Jeg paralyseres og forsterkes. Alt på samme måte som når jeg var fjorten, tjueto, blandet med en som ikke har følt noe i tre år. Mest sannsynlig sklir det over, mest sannsynlig fryser jeg meg ned igjen, døser tilbake, dropper maskara. Vi får se.

lørdag 2. februar 2019

Om januar 2019

1. Jeg feiret ikke nyttårsaften. Lå under dyna når det nye året kom. 
2. Leser en bok om løping. Den sier at det er lov å tenke negativt, men at jeg skal legge til "but it doesn't matter" bak de tankene. Helst skal jeg tenke positivt. Jeg øver, og jeg tror det virker.
3. Har derfor begynt å si ja. Sier ja til alt jeg har lyst til. Alt som gjør at jeg ligner på en person jeg ønsker å være. "Men kanskje jeg ikke er flink nok" "Men kanskje jeg er sliten den dagen" "doesn't matter".
4. Har derfor også begynt å si nei til de tingene jeg ikke har lyst til. (Utrolig nok: dette har resultert i at jeg har sagt ja til en utfordrende jobb-oppgave og nei til en weekendtur med jentene).
5. Føler meg beintøff, og som at jeg endelig har skjønt noe. Selv om det går litt opp og ned og frem og tilbake, og det er sjelden lett å vite om det jeg gjør er riktig, før jeg ser tilbake.
6. Jeg har blitt betatt på den utelukkende positive måten. Jeg blir rar og stressa når han er i nærheten, men også glad og spent. Orker ikke å forholde meg mer til det enn det, og venter litt på at det skal gå over. 
7. Har en kalenderbok der jeg skriver opp mål for måneden og uka. Krysser ut når jeg når målene. Noen uker går det, andre uker ikke. 
8. Jeg er litt for mye alene, litt for individualistisk, blitt for god på å sove i stjerneformasjon og for god på å ikke trenge hjelp. 
9. I går brukte jeg alle grytene mine når jeg lagde middag til 1. I dag stekte jeg grandiosa.
10. Årets lengste langtur hittil: 15 km.
11. Årets mål: 2 halvmaraton, 1 fullmaraton, alle 5 km i området. 
12. Årets mål: få fast jobb.
13. Årets mål: snike meg unna nyttårsaften igjen.

torsdag 24. januar 2019

Nedgravd

Søsteren min er relativt ski-interessert og kan alle fjellvettreglene på rams. Likevel så er det beste rådet hun har gitt meg: ikke grav deg ned.

Det er kanskje først nå det har sklidd inn i hjertet. Begynt å gi mening, være enkelt og genialt - og jeg s k j ø n n e r  det. Den dagen jeg fikk det så ønsket jeg å leve etter det, men tiden har vist at det klarte jeg ikke.

Det var den dagen det gikk skeis, og jeg ringte henne uten å få svar. Hun sendte en melding om at hun var opptatt, men om det var noe viktig. Ja, skrev jeg, han slo opp med meg. Og sikkert veldig mye mer enn akkurat det. Tre sekunder senere: "Det er sånn som skjer. Ikke grav deg ned."

Det føltes aldri som jeg gravde hullet mitt selv. Det var mer som jeg ble dyttet ned i det. Bare ett kjapt, tungt dytt, og så ble det mørkt. Jeg har vel heller trodd at jeg har prøvd å grave meg ut av det. Men helt ærlig: den innsatsen var ikke verdt noe.

Jeg aner ikke hvordan, men etter jeg sluttet å grave så begynte jeg heller å gro.

fredag 11. januar 2019

Januar

1. I morgen løper jeg årets første løp.
2. Jeg er selvfølgelig ikke klar på en flekk, men det gjør egentlig ingenting. Jeg føler meg ganske bra når jeg gjør det likevel.
3. Selv om 2019 kommer til å ryste meg uansett hva som skjer, så er jeg klar, og jeg tror at jeg er på vei opp på en ny peak.
4. Er i den sonen at jeg får sommerfugler i magen igjen. Ikke noe spesifikt, det bare skjer, hele tiden. Som om at kroppen har kvittet seg med alt guff og jeg er klar for å forelske meg i hvem-som-helst igjen. (Føler meg som meg selv, endelig.)
5. Blir litt flinkere hver dag (og litt dårligere innimellom), på å ha det livet jeg har lyst til å ha.
6. Det blir ikke mange bloggposter av sånt.