fredag 7. juni 2019

Vanskelig

Innimellom er alt enkelt. Av og til er alt vanskelig.

Det var kanskje ikke en genistrek å skulle ta vanskelige valg om fremtiden (hva, hvordan og hvor?) samtidig som jeg er på full fart mot veggen - 30-årskrisa. Det hjelper ikke å få to bryllupsinvitasjoner og en "forresten, jeg er gravid" i løpet av en uke. Og jeg bare? Er ikke vi litt for unge for sånt? Jeg bare "1000 voksenpoeng til meg selv for å faktisk rydde opp på kjøkkenet etter middagen - fra i går."

Jeg har fått en uke på å bestemme meg om jeg vil fortsette i jobben jeg har nå. Og jeg vet ikke. Kanskje jeg burde benytte muligheten til å heller gjøre noe helt annet, et helt annet sted med helt andre folk. Kanskje gjøre alt det jeg ikke helt visste om jeg ville når jeg var 25, men som jeg har angret bittelitt på at jeg aldri har gjort. Men så ... vil jeg det egentlig nå?

Det er døden for kropp og sjel å være så ubesluttsom og vettskremt i hodet. Jeg ligger plutselig våken om nettene og lurer. Lurer på hvem jeg er og hva jeg egentlig vil. Lurer på hvorfor jeg av og til er fornøyd og hvorfor jeg plutselig ikke er det. Lurer på hvorfor jeg fortsatt sover alene. Tenker at jeg er for kravstor, at om jeg bare ville så kunne jeg fått hvem som helst. Og så tenker jeg at jeg er for vanskelig, for stygg, for tjukk, for nerd, for kjedelig, for innesluttet og tusen andre dumme tanker om meg selv. Før jeg tenker at jeg egentlig har det bra alene, og at det sikkert blir sånn en stund til.

Annenhver dag er jeg sprek og løper og løfter og veier og tror jeg er på vei mot å bli verdensmester. Annenhver dag ligger jeg helt i ro og spiller på mobilen for å slippe å tenke. Sover 25 minutter på sofaen for å slippe å tenke. Spiser litt av alt i kjøleskapet for å slippe å tenke. Legger meg tidelig for å slippe å tenke. Ligger våken hele natten og tenker.

Tenker at jeg er for bra for meg selv, og altfor altfor dårlig.