søndag 3. november 2019

Noe om noe

Jeg feiret trettiårsdagen min i glitrende kjole og tykk ullgenser. Ble sittende i sofaen til morgenen med en god venninne. Vi hadde hver sin samtale gående, men vi nikket til hverandre og var hele tiden helt enige. Når jeg sovnet hadde sola allerede begynt en ny dag.

Jeg er fortsatt døsig, et halvt år etter. Kjenner ikke helt den store forskjellen selv. Ser den bare utenfra: sier nei til et mer attraktivt jobbtilbud. sier ja til han på tinder som spør om jeg har lyst på barn en gang. sjekker finn.no etter bittesmå hytter ved sjøen, eller i en skog, eller noe. vil plutselig bare ha ett rom og en liten vedfyrt ovn og frost i lyngen og kraftige bølger.

Drømmer ikke så mye om det store. Drømmer mye om det bittelille. Ønsker meg et lunt liv.

torsdag 3. oktober 2019

Lunsj

I dag bare lo vi sammen. Alle kollegene i en stor latterkrampe. Jeg lo av at vi lo. Lo litt av den ukontrollerte latteren til han som aldri ler. Vi lo sånn at det ristet i oss. Det ristet løs noe i meg. Den der klumpen som dukker opp innimellom, den hypotetiske, metaforiske, mørke klumpen. Den som sitter midt i brystet, midt i magen og aller mest i hodet. Den løsnet og ristet og forsvant. Om bare litt og om bare for en liten stund. Jeg er egentlig ikke så redd akkurat nå.

tirsdag 24. september 2019

For jeg har aldri vært mer enn den jeg er

Innimellom møter jeg de som lyser på meg med en lommelykt annerledes enn min egen. De ser noe i meg, som jeg kanskje aldri så selv. Og de stirrer så intenst, og de liker det de ser. Så de blir litt, leter litt til, slukker lommelykten og forsvinner. Jeg ser aldri det de så igjen. 

Jeg så de, jeg også. Lyste på dem med min lommelykt, og falt for det lille jeg så. Så stod vi begge igjen i mørket og lengtet.

Arkitekten
Han tegnet opp kartet over byen og vi gikk i skjæringspunktene. Han var trygg som et gammelt tregulv, og knirket litt i kantene. På kommoden min i gangen lå alle refleksene hans i en klase, og han glemte dem når han gikk. Vi gikk rundt i mørket, han med langt skjerf og lue. Jeg uten. 

Automatikeren
Jeg falt for sårbarheten i han. Jeg falt for styrken. Jeg falt for fantasien. Han viste meg umiddelbar støtte, umiddelbar fascinasjon, og umiddelbar åpenhet. Vi gjorde alt sammen. Umiddelbart gammelt ektepar. Det var et fyrverkeri uten lyd, rett opp i himmelen, og rett ned på bakken, utbrent og ferdig.

HR-lederen
Han var høy på seg selv, og jeg var høyere enn han. Vi var to voksne mennesker som snakket rundt hverandre, oppå hverandre, og som helt sluttet å lytte. 

Joar
Jeg var nydumpet, og møtte han og trodde at jeg var ferdig med sorgen. Vi drakk kaffe og lo til det rant gjennom nesa. Han fortalte om livet på en enkel måte, og jeg lo. Det eneste jeg trengte var den latteren. Vi sto sammen tett på bussen og ble enige om å aldri slutte å le. Han skulle nesten bare visst hvor mørkt det ble, etter det.

Løperen
Han ville bare løpe, han ville ta tiden og logge det og si fra når vi skulle gi på og når vi skulle gå. Han ville fortelle meg, og jeg ville fortelle han. Vi møttes, og møttes, og vi løp og vi løp, men kom aldri noe nærmere målet.

Elektrikeren
Han er to blå øyne som ser mot havet og forteller om huset han eier sammen med eksen. 

Selgeren
Han var to grove hender rundt en liten kaffekopp. Han har en lun stemme og en dialekt som er min. Han er kjempehøy og har tatt på seg skjorte for å møte meg. Jeg føler meg liten ved siden av, og jeg føler meg spent på hvem vi kan være. To timer etter jeg kommer hjem får jeg melding om alt han vil gjøre i senga, og jeg orker ikke. Jeg orker ikke.

Den neste
Jeg faller for deg. Bare vit at jeg gjør det. 

mandag 16. september 2019

de som slipper unna

Hei, du, som jeg ikke tør åpne meg til
siden alle bare forsvinner likevel
når jeg prøver

jeg vil så gjerne vise deg
hvem jeg er og
alt jeg kan og
at jeg er og
at jeg kan

(jeg sa det til henne i går at selv om jeg liker deg så utrolig godt, og føler at du liker å være rundt meg også, og at du kanskje til og med prøver å imponere litt, så vet ikke jeg om jeg er klar for å krysse over, ta sjansen, prøve, eller noen gang være noe nærmere enn skulder til skulder på konsert. Og kanskje er det det fineste stedet vi skal være sammen. Under stjernene, på gresset, med regn i ølglasset, med varmen fra deg rett gjennom huden.)

Så kanskje jeg aldri viser deg
noe av meg, men kanskje
jeg viser deg alt det andre

onsdag 4. september 2019

Og selv når himmelen blir mørk så ser vi ikke stjernene

- Så, hvordan har du det? spør hun.
- Som at det er høst igjen. Jeg går ut i ti grader kald luft og himmelen er helt klar og jeg har endelig sovet hele natten for det er mørkt igjen og når jeg drar inn luft så puster jeg helt ned i lungene. Jeg blir dratt tilbake til da jeg var tretten og vi skulle på fjelltur med ungdomsskolen og jeg stod klar med ullskjorte og skolesekk med en flaske vann og kornmo og tre brødskiver med ost. Jeg føler en enorm nostalgi, og en overveldende melankoli og jeg har hatt det sånn de sju siste høstene og det føles nydelig, samtidig som det strammer seg i hele overkroppen.

- Det høres egentlig ikke så fint ut, prøver hun seg.
- Det er jo fint. Det er en spilleliste fra 2011 og te i den største koppen. Det er nytt pledd hver dag og jeg sitter litt på gulvet. Jeg ser himmelen skifte farge fra innsiden. Først dyp blå, så svart. Så legger jeg meg, og sovner nesten med en gang.

- Alene?
- Alene, igjen. Jeg fortalte jo om han som nesten flyttet inn den dagen vi møttes. Han som bare ble værende, og som tålte alle sidene mine. Han som føltes helt, helt riktig, og som ble med på å gå i mitt tempo: altfor raskt. Det ble for mye, tror jeg. Han fordampet og forsvant. Det er bare en måned siden han kom inn i livet mitt, under en uke siden han forsvant ut av det igjen. Som en bie som suste inn den åpne verandadøra, og som forsvant ut igjen etter å ha sett seg skikkelig rundt.

- Ja. Er du døra? Eller en blomst?
- Jeg tror jeg er det eplet som ligger på fruktfatet og nesten råtner bort. Det ser liksom litt fristende ut helt til du løfter det opp. Aner ikke hvordan nektar fungerer, men selv om han var en bie så tror ikke jeg han fikk noe ut.

- Hehe, du er ganske streng med deg selv.
- Men det er jo du også. Mye strengere enn det jeg vanligvis er. Jeg bekymrer meg egentlig mye mer for deg enn det jeg gjør for meg selv. Jeg klarer meg jo. Det gjør forsåvidt du også, men jeg føler mye større skyldfølelse for å ikke være der for deg, enn når jeg ikke er der for meg selv. Det merker jeg jo ikke en gang.

- Du er bra nok, altså. Ingen forventer at noen skal stille opp hele tiden uansett. Det er fint å høre litt om livet ditt også, selv om jeg har nok med mitt eget.
- Du har lov å legge på når som helst.

- Ja.
- Ja.

-

- Men du... det ordner seg. Snart er det mørkt hele tiden, men det ordner seg.
- Ja.

mandag 26. august 2019

Alensomhet

Står ca 106 meter over havet og nedenfor er det bare det; havet. Selv er jeg nedfor. Får ikke det helt til igjen. Det blåser 23 grader gjennom det høye gresset, jeg er varm i kroppen. Holder ikke hodet kaldt, har ikke is i magen. Føler meg overveldet og overfalt, enda en gang redd for å falle.

Har et behov for at noen bare skal holde meg fast og si: det er lov å stå helt stille. Orker ikke å bli så mye bedre enn det jeg allerede er. Orker ikke å bare kaste meg uti det. Orker ikke å løpe opp alle bakkene for å bare bli enda raskere opp bakken neste gang. Orker ikke å jage etter meg selv, for jeg føler meg så jaget.

Lar klokke være klokke og logger ingen av meterne, ser sola gå ned i havet, går ikke rett i dusjen. Blir sittende og skrur opp musikken. Vet ikke hvor jeg vil, vil bare være akkurat her litt.

tirsdag 13. august 2019

Puls

Nå regner det igjen. Setter på Nick Drake. Prøver å gjøre det samme nå som resten av livet: omfavne det. I dag er det grått. Jeg omfavner det.

I sommer var det lyst og varmt. Jeg løp til havet og fortsatte uti. Løp hjem og tørket på veien. Jeg satt ute på balkongen lenge etter solen forsvant. Jeg badet i en kulp på høyfjellet. Fikk shortsskille og bikiniskille og fregner på nesen. Samlet kilometer og høydemeter og lagret alle i hjertet. Løp bare når jeg ville, men det var ofte. Løp intervaller på grusveien og kjente de høyeste markblomstene kile mot leggene når jeg løp forbi.

Plutselig møtte jeg han som løper hele tiden, men har tid til meg likevel. Han som ser på meg så fint at jeg ikke forstår. Føles ut som hjertet er en slik varm glassball som glassblåserne blåser. Nå har han blåst det større - tynnere, skjørere. Det er glødende. Vi holder pusten for å se om det er så tynt at det knuser når det kjølnes ned. Det er det bare fremtiden som vet.

Han spør om han løper for raskt, og hjertet mitt banker titusen slag i minuttet, men det er akkurat passe. Jeg sier det går fint.

I dag er det grått og jeg kjenner en motvilje i hele kroppen. Sommeren har blåst vekk, og jeg husker nesten ikke turene jeg har løpt, og jeg lurer på om noe som helst er ekte. Så jeg hører på Nick Drake og venter litt. Kjenner litt etter og venter på det som kommer.